Kolrosing

I dagens verden er Kolrosing et tema som har fått mer og mer aktualitet i samfunnet. Med tiden har betydningen av Kolrosing blitt tydeligvis avgjørende på ulike områder, fra det personlige til det profesjonelle nivået. Flere og flere mennesker er interessert i å lære om Kolrosing og hvordan det påvirker livene deres. Derfor vil vi i denne artikkelen utforske i detalj alt relatert til Kolrosing, fra dens opprinnelse til dens innflytelse i dag. I tillegg vil vi analysere dens rolle i ulike sammenhenger og hvordan vi kan tilpasse oss endringene som Kolrosing presenterer. Gjør deg klar til å legge ut på en oppdagelsesreise om Kolrosing og dens innvirkning på samfunnet vårt!

Samisk skje med kolrosing i rødt. Skjeen er datert 1889 og kommer fra Namsskogan i Trøndelag. Lengde 15 cm. Foto Anne-Lise Reinsfelt, Norsk Folkemuseum, NFSA.0294J.
Øse av tre datert 1828. Øsen er dekorert med kolrosing på skaftet og er kommet fra Kråkstad i Nordre Follo kommune i Viken. Lengde 22,7 cm. Foto Anne-Lise Reinsfelt, Norsk Folkemuseum. NF.1897-04000.

Kolrosing er en dekorteknikk som er brukt og stadig brukes på gjenstander av tre eller bein eller horn. Mønsteret risses inn i gjenstanden med en knivspiss før man så smører på et fargestoff som fester seg i de rissede strekene slik at mønsteret kommer tydelig fram. Navnet har sammenheng med at man tidligere brukte kull blandet med dyrefett som fargestoff. I dag bruker man olje tilsatt fargestoff, og finmalt furubark gir en mørkebrun, jevn strek.[1]

Kolrosing har vært brukt en del i norsk folkekunst til dekor på skjeer, øskjer, skrin og ikke minst på ski. Men hvis man ikke ser nøye etter, kan det være lett å forveksle kolrosing med dekor tegnet i tusj.

I samisk duodji brukes kolrosing særlig som dekor på skjeer, kniskaft, knivslirer, beltespenner og nålehus laget av reinsdyrhorn.

Litteratur

  • Berg, Øivind (1993): Esker, skrin og skap fra husflid til kunsthåndverk. Oslo. ISBN 82-504-2023-3

Referanser

  1. ^ Berg (1993) s. 32 -34.
Autoritetsdata