I dagens verden er Klassisk arkeologi et tema som har fått stor aktualitet på ulike områder. Både privat og yrkesmessig har Klassisk arkeologi vakt økende interesse på grunn av påvirkningen på samfunnet. Enten lokalt eller globalt, har Klassisk arkeologi i betydelig grad påvirket måten vi møter ulike utfordringer og muligheter på. I denne artikkelen vil vi grundig utforske Klassisk arkeologi og dens rolle i dag, analysere dens innvirkning i ulike kontekster og foreslå mulige løsninger eller tilnærminger for å håndtere det effektivt.
Disipliner |
Metode |
Terminologi |
Datering |
Klassisk arkeologi er den delen av arkeologien som beskjeftiger seg med den klassiske perioden innenfor middelhavsarkeologien. Med klassisk regnes hovedsakelig gresk og romersk historie mellom ca. 700 f.Kr. til ca. 700 e.Kr.[1], eller til slutten på det vestromerske imperiet i 476 e.Kr. Tidsperioden er anslagvis da det ikke er mulig å sette et konkret årstall for hva som var starten og slutten. Ofte omtales perioden som antikken.
Middelhavsarkeologi er et overordnet begrep som ikke er avgrenset til en tidsmessig avgrenset periode, men som i realiteten kan være hvilket som helst felt innenfor dette geografiske området. For eksempel mykensk og minoisk kultur i Hellas og etruskisk kultur i Italia, samt den tidligste delen av Det bysantinske rikets historie.
Klassisk arkeologi oppstod som en egen gren av arkeologien i det 19. århundre, da personer som Heinrich Schliemann og andre begynte å lete etter sporene fra de sivilisasjoner de hadde lest om i studiet av latin og gammelgresk. De var langt fra de første som hadde beskjeftiget seg med studiet av antikken gjennom oldtidsfunn, men det var først på denne tiden av studiet ble systematiser, og at man gikk fra å se gjenstandene løsrevet fra kontekst til å dokumentere utgravninger og dermed kunne sette gjenstander og strukturer i relasjon til hverandre[2].