Moroavdeling

Moroavdeling
Generell data
Kilde Salford , Stor-Manchester , England , Storbritannia
Tilstand oppløst
Kunstnerisk informasjon
Kjønn) post-punk
Aktivitetsperiode 1976-1980
Etikett(er) Factory Records
Relaterte artister Ny bestilling
Web
Nettsted Offisiell side
Medlemmer
Ian Curtis †
Bernard Sumner
Peter Hook
Stephen Morris
tidligere medlemmer
Terry Mason
Tony Tabac
Steve Brotherdale

Joy Division var et engelsk post-punk- band , dannet i 1976 i Salford , Stor-Manchester . Opprinnelig kalt Warszawa , bandet besto av Ian Curtis , Bernard Sumner , [ f. 1 ] Peter Hook og Stephen Morris .

Joy Division utviklet seg fra dens innledende punkrock- påvirkninger , (ifølge musikkritiker Jon Savage "var det ikke punk, men det var direkte inspirert av energien") [ 1 ] for senere å utvikle en lyd og stil som den var pioner, kalt post -punk , sammen med band som Siouxsie And The Banshees og The Cure , fordi de ikke bare hadde en skummel lyd, men tekstene deres var besatt av fortvilelse og død, produkter av epilepsien som deres vokalist Ian Curtis led.

Deres debut - EP , An Ideal for Living , vakte oppmerksomheten til Tony Wilson , en TV-personlighet fra Manchester . Joy Divisions debutalbum, Unknown Pleasures , ble gitt ut på Wilsons plateselskap, Factory Records , til britisk kritikerroste . Vokalist Ian Curtis ble plaget av depresjon og personlige problemer, inkludert oppløsningen av ekteskapet og akutte epileptiske anfall . Curtis fant det stadig vanskeligere å opptre live og fikk ofte anfall under showene sine.

I mai 1980 , på tampen av bandets første turné i USA , begikk Ian Curtis , overveldet av problemene sine, selvmord ved å henge seg på hjemmekjøkkenet mens han hørte på Iggy Pops The Idiot -plate . Joy Division ga posthumt ut sitt andre album, med tittelen Closer (1980), og singelen " Love Will Tear Us Apart " ble deres mest suksessrike utgivelse på listene. Etter Curtis' død dannet de gjenværende medlemmene av bandet New Order .

Historikk

1976: Lineup før Warszawa

Inspirert av Sex Pistols opptreden i Manchester Lesser Free Trade Hall 20. juli 1976 , dannet Bernard Sumner og Peter Hook en gruppe med vennen Terry Mason. Sumner kjøpte en gitar, Hook kjøpte en bass og Mason et trommesett. Gruppen plasserte en annonse i en platebutikk i Manchester, og rekrutterte Ian Curtis som forsanger. Curtis kjente Sumner, Hook og Mason fra tidligere opptredener, siden han også var blant publikum på Sex Pistols-konserten den kvelden sammen med sin kone, Deborah. Richard Boon og Pete Shelley , respektive manager og gitarist for punkgruppen Buzzcocks , foreslo navnet Stiff Kittens for gruppen. Selv om navnet Stiff Kittens dukket opp på noen ytelseshefter, har gruppen aldri likt eller offisielt akseptert det.

1977: Warszawa-formasjonen

I mangel av tillit til sine evner som trommeslager, forlot Mason gruppen dagen før den første Electric Circus -forestillingen for å bli gruppens manager. For anledningen ble han erstattet av Tony Tabac. Øyeblikk før den opptredenen med Buzzcocks and Penetration 29. mai 1977 skiftet gruppen navn til Warszawa , som en hyllest til David Bowie og Brian Eno -sangen kalt " Warszawa ". Fem uker senere, etter seks opptredener, ble Tabac erstattet av punkgruppen The Paniks trommeslager Steve Brotherdale . De spilte inn Warsaw Demo 18. juli 1977 , et bånd som inneholder fem rå punksanger .

Etter demoen ble Brotherdale sparket på en merkelig måte: mens hele gruppen kjørte i en varebil, ba de ham gå ned for å sjekke dekkene på felgene fordi de følte seg lave. Da han gikk ned for å sjekke, akselererte bilen og gikk uten ham. Stephen Morris ble ansatt som erstatter for Brotherdale etter å ha sett en annonse i et musikkbutikkvindu. Han ble ansatt i første omgang siden Curtis husket at han gikk på samme skole som Morris. Curtis var to år eldre enn Morris. Sammenlignet med de tidligere trommeslagerne passet Morris godt inn i de resterende tre medlemmene.

Musikken og den musikalske sjangeren til gruppen begynte å bli definert av denne perioden. Sesjonene som ble spilt inn i desember 1977 begynte å høres veldig annerledes ut enn lyden som ble produsert på Warszawa-demoen .

1978: Dannelse av Joy Division og Tony Wilson

Tidlig i 1978 , for å unngå forvirring med London-punkgruppen Warsaw Pakt , endret Warszawa navn til Joy Division. Dette navnet, som står i kontrast til dens sanne oversettelse av "Joy Division", refererer til gruppen av jødiske kvinner som ble brukt som sexslaver i nazistiske konsentrasjonsleirer , avbildet i romanen The House of Dolls ( 1955 ) av Ka-Tzetnik 135633 . Selv om valget av navn var på en mer gjennomtenkt måte enn en måte å bekjempe tabuer på, satte dette valget, sammen med Sumners vedtak av etternavnet Albrecht , en rekke kritikere av merkbar ufølsomhet på gruppen. De ble til og med tiltalt for anklager om nynazisme, noe de på det sterkeste benektet. [ 2 ]

Joy Divisions første show var på Pip's, Manchester, 24. januar 1978 . 3. og 4. mai samme år spilte de inn materialet til sitt første album for RCA -etiketten. Imidlertid fylte produsent John Anderson, som trodde at punken ikke ville vare lenge og uten samtykke fra musikerne, innspillingen med synther i den endelige miksen. Bandet var helt uenig i dette og albumet ble aldri gitt ut - selv om det ville bli en av gruppens mest kjente bootlegs . Kort tid etter erstattet Rob Gretton Terry Mason som manager.

Tony Wilson grunnla plateselskapet Factory Records , et plateselskap som han 18. mai samme år signerte en kontrakt med Joy Division. Wilson fylte opp nevnte kontrakt med sitt eget blod. [ referanse nødvendig ]

9. juni spilte Joy Division sammen med andre band ved åpningen av Tony Wilsons klubb The Factory. Artisten Peter Saville designet plakaten for arrangementet kjent som FAC 1!!. 27. desember gjorde de sin første London -forestilling på Islington's Hope And Anchor foran rundt 30 mennesker. Dette var også den første konserten de krevde inngang for. [ referanse nødvendig ]

1979: Unknown Pleasures og Martin Hannett

Den 14. februar 1979 spilte Joy Division på BBC , hvor de spilte inn flere sanger for det velkjente John Peel-showet . Den skulle senere bli kjent (og utgitt) som The 1st Peel Session . Dette ga dem en del publisitet, og i mars samme år spilte de som åpningsakt for The Cure at the Marquee i London. I april 1979 spilte de inn Unknown Pleasures (Unknown Pleasures på spansk ), produksjonen var av Martin Hannett og coverdesignet ble gjort av Peter Saville . De skulle begge fortsette å jobbe med Joy Division og deretter New Order . Albumet fikk veldig gode anmeldelser og solgte godt. Til tross for suksessen og tilbudene fra store merker, bestemte Joy Division seg for å bli hos Factory slik at de kunne ha kontroll over musikken deres. I november 1979 tilbød amerikanske Warner Bros dem en million dollar for å distribuere albumet deres i USA og lage noen videoer. De reagerte aldri på dette initiativet, og deres holdning ville være lik da tilbudet i mai 1980 ble gjentatt på gunstigere vilkår for bandet.

31. august 1979 samlet de 1200 mennesker på Electric Ballroom, London, det største publikummet bandet noen gang har hatt. 15. september dukket de opp på TV i BBCs Something Else - program — før de hadde dukket opp et par ganger på Granada TV — . Sangerens voldsomme bevegelser under " Transmission " og " She's Lost Control " imponerte publikum. Snart ville de vekke oppmerksomhet av andre grunner. Curtis led av epilepsi og hadde ofte anfall, spasmer og til og med blackouts. 26. november spilte de inn for andre gang med John Peel — The 2nd Peel Session —. En av sangene var " Love Will Tear Us Apart " som snart ble en klassiker for bandet og en av de mest kjente "uinnspilte" sangene i England: frem til 10. april 1980, da den ble gitt ut som singel . kun mulig å høre den på konserter.

I desember samme år begynte de en kort turné i Europa som varte til januar, og hvor Ians affære med Annik Honore, en fan av belgisk opprinnelse , som hadde begynt et par måneder tidligere, tok slutt. Fra denne turneen er konserten på Paradiso-klubben i Amsterdam kjent . Ikke bare fordi de spilte to påfølgende sett med totalt 17 låter, men også fordi det var et annet av bandets mest kjente bootleg-album . I mars 1980 ga magasinet Sordide Sentimental ut en syv-tommers plate kalt Licht Und Blindheit , hvorav 1578 nummererte plater uten stillhet mellom sangene ble gitt ut. Det var en Martin Hannett- produksjon som inkluderte sangene " Dead Souls " og " Atmosphere ", som Joy Division hadde spilt inn i oktober året før.

1980: Ian Curtis og Closers selvmord

I mars 1980 spilte de inn materiale til deres andre album, Closer , og singelen " Love Will Tear Us Apart ". Curtis medisinske behandling hjalp ikke og hans generelle tilstand så ut til å forverres etter hvert som bandets timeplan økte. Angrepene hans fortsatte, til og med på scenen . Under en konsertåpning for The Stranglers mistet han kontrollen over seg selv og veltet trommesettet . Tre dager senere forsøkte han selvmord ved å overdose fenobarbital . Neste kveld måtte han erstattes på Derby Hall-konserten av Bury. Folket, som ventet på Curtis, begynte et skikkelig kaos der det ikke manglet på slag og flyvende flasker. Curtis så alt bak kulissene og kunne ikke annet enn å føle seg ansvarlig.

2. mai spilte Joy Division sin siste konsert i Birmingham . Denne konserten, den eneste gangen de spilte " Ceremony ", skulle senere dukke opp på dobbeltalbumet Still . To uker senere skulle de til USA for å gjøre sin første turné i det landet.

Om morgenen søndag 18. mai 1980 så Curtis på filmen Stroszek , på slutten av filmen spilte han Iggy Pops album The Idiot og etter å ha skrevet en lapp til sin kone, hengte han seg på kjøkkenet til deres hus, med klessnor . _ To måneder senere nådde " Love Will Tear Us Apart " topp 20 på de britiske hitlistene , mens Closer nådde topp 10. Da det så ut til at dette var det og bandets karriere var over, dannet Sumner, Hook og Morris NewOrder . Gruppen ville fortsette veien til Joy Division, innlemme andre rytmer og utvide sin horisont for eksperimentering, men alltid opprettholde sin uavhengighet og kvalitet. Curtis' innflytelse i denne retningsendringen kan ikke nektes.

"Ian pleide å spille Kraftwerk -album til oss og sa:" Hør ​​på dette, det er noe nytt, noe flott. Kanskje han visste og viste oss veien." Bernard Summer.

Påvirker

Joy Division har referert til forskjellige tyske formasjoner som Kraftwerk , Can og Neu! . [ 3 ] Ian Curtis og bandet hans hadde for vane å vente på publikum før hver konsert ved å spille hele Kraftwerks Trans-Europe Express : Stephen Morris, "The Man-Machine Marriage Under Performance [ifølge Kraftwerk] Det er en fantastisk ting." [ 3 ] David Bowies Berlin-periode med Low -albumet hadde en innvirkning på gruppen. [ 4 ] Sammen med dette inspirerte også den mørke rocken på 1960-tallet, med Velvet Underground og The Doors , Manchester-musikere. Curtis' barytonstemme har ofte blitt sammenlignet med Jim Morrisons klang. Peter Hook sa: Siouxsie And The Banshees var også "en av våre største påvirkninger [...] for uvanlig gitar- og trommespill". [ 5 ] Stephen Morris siterte dem også for det bassdrevne groovet, "sånn som hovedtrommeslager Kenny Morris hovedsakelig spilte toms. [...] The Banshees hadde den grusomme lyden, og trakk fremtiden fra fortidens mørke. [. ..] å høre øktene de hadde gjort på John Peel-showet og lest konsertanmeldelser", om dem inspirerte ham. [ 6 ]

Musikkstil

Joy Division tok seg tid til å utvikle sin egen lyd. I likhet med Warszawa praktiserte bandet en "uklassifiserbar form for hard rock med hint av punk ". Kritiker Simon Reynolds hevdet at "Joy Divisions originalitet ble avslørt da sangene sakket ned". Gruppens musikk fikk en «spredt» tone; ifølge Reynolds "Bassen til Peter Hooks bar melodien , Bernard Sumners gitar fylte hullene med tykke riff , og Stephen Morris sine trommer så ut til å sirkle kanten av et krater". Sumner beskrev bandets signaturlyd i 1994 :

Joy Division hadde en formel, men vi jobbet aldri på overlagt grunnlag. Det kom naturlig ut. Jeg var rytmen og akkordene, og Hooky melodien. Jeg pleide å spille bassen hans på høyt volum fordi jeg likte å forvrenge gitaren og forsterkeren jeg brukte fungerte bare på maksimalt volum. Når Hooky spilte på lavt volum, ble det ikke hørt. Steve hadde sin egen stil, forskjellig fra andre trommeslagere. For meg er trommeslageren bandets klokke fordi han er passiv: han kunne følge bandets rytme og markere vår egen grense. Live klarte vi å se Ian danse visuelt.

Når det gjelder tekstene, la han til:

Alle sier at tekstene våre er mørke og tunge. Ganske ofte blir jeg spurt hvorfor. Det eneste svaret jeg kan gi er svaret mitt. Stedet hvor jeg bodde som barn, hvor jeg har mine lykkeligste minner, er borte. Alt som gjenstår er et gammelt kjemisk anlegg. Jeg innså at jeg aldri kom til å kunne gå tilbake, for å gjenvinne den lykken. Så det er denne tomheten. For meg handlet Joy Division om døden til samfunnet mitt og min barndom. Det var helt uopprettelig.

Over tid begynte Ian Curtis å synge med en myk barytonstemme , ofte sammenlignbar med Jim Morrison fra The Doors , et av Curtis favorittband.

Sumner fungerte som bandets uoffisielle musikksjef, som senere i New Order. Mens Sumner var hovedgitarist, spilte Curtis bare gitar på noen få innspillinger og konserter. I 1979 kjøpte han en Vox Phantom VI Special -gitar som, ironisk nok, Curtis hatet å spille, men de andre insisterte på at han skulle spille. Sumner sa: "Han spilte på en finurlig måte, men det var det vi likte, fordi ingen andre enn Ian spilte på den måten." Selv om Sumner brukte en Shergold Custom Masquerader-modellgitar, begynte han under innspillingen av Closer å bruke synthesizere laget av ham selv, og Hook brukte Rickenbacker 4001JG , Yamaha BB1200 eller Shergold Marathon-basser blant andre modeller og Hiwatt- forsterkere for å forsterke melodien.

Produsent Martin Hannett var "dedikert til å fange og intensivere Joy Divisions mørke glorie". Hannett mente at punkrock var lydkonservativ i sin avvisning av å bruke studioteknologi for å skape lydrom. Produsenten satset på å lage en mer utviklet lyd for gruppens plater. Hannett sa: "(Joy Division) De var en gave til en produsent, fordi de ikke fulgte retningslinjer, de fulgte ikke plottlinjer." [ 7 ] Hannett skilte og renset fra bordet sitt lydene til de forskjellige instrumentene, inkludert de forskjellige delene av Morris' trommer.

Legacy

Til tross for deres korte karriere og "kultgruppe"-status, har Joy Division hatt en vidtrekkende innflytelse. Allmusics John Bush sier at Joy Division "ble det første bandet i post-punk- bevegelsen som ikke la vekt på sinne og energi, men stemning og tale, og innledet den melankolske alternative musikken på 80-tallet".

Gruppens mørke og dystre lyd, som Martin Hannett beskrev i 1979 som "dansemusikk med gotiske overtoner", forkynte navnet på den gotiske rockesjangeren . Mens begrepet "goth" i musikk på slutten av 70-tallet opprinnelig beskrev en "undertrykkende atmosfære", ble begrepet snart brukt på spesifikke grupper som Bauhaus , som fortsatte i fotsporene til Joy Division og Siouxsie And The Banshees . Generelt adopterte disse typene band "kraftige basslinjer som tar en viktig rolle i melodien og dype, teutoniske, operavokaler som imiterer Jim Morrison eller Ian Curtis." [ referanse nødvendig ]

Den musikalske utviklingen til Joy Division i løpet av de få årene bandet varte, selv om den var parallell med den til andre samtidige grupper ( The Fall , Magazine , etc.), er nøkkelen til å forstå hva som ville skje på åttitallet. De gikk fra punk til post-punk , og allerede i Closer to a proto-techno som vi senere kan kjenne igjen i band som Depeche Mode , Human League og andre. Andre halvdel av "Decades", det siste sporet på Closer , begraver definitivt enhver forbindelse til punk og foregriper lyden av New Order .

Joy Division har påvirket samtidsband ( U2 og The Cure ) så vel som aktuelle artister: Interpol , Bloc Party og Editors . Bono , sanger for U2, har gjort det klart at gruppen hans har en ærbødighet for Joy Division. I deres selvbiografi fra 2006 skrev U2 av U2 at "det ville være vanskelig å finne et mørkere sted i musikk enn Joy Division. Navnet hans, tekstene og sangeren hans var som den svarteste skyen du kan finne på himmelen. Jeg oppfattet søken etter en Gud, eller lys, eller en grunn til å være til. Bemerker at for ham var skjønnhet sannhet og sannhet, skjønnhet og hans greie var å se etter begge deler». Artister som Moby , John Frusciante eller You Love Her Coz She's Dead har erklært sin respekt for musikken til Joy Division og innflytelsen den har hatt på arbeidet deres. I 2005 ble Joy Division innført sammen med New Order i UK Music Hall of Fame .

Peter Hooks brudd med Joy Division-arven

I 2018 kom nyheten om at Joy Divisions originale bassist, Peter Hook , hadde kvittet seg med alt gjenværende materiale fra bandet som en direkte konsekvens av hans dårlige forhold siden 2007 til resten av de originale medlemmene (Stephen Morris og Bernard Sumner). [ 8 ] Hook bestemte seg for å auksjonere bort mye av sitt gamle materiale som gitarer, klær og Sex Pistols -konsertbilletten , der de fire medlemmene bestemte seg for å danne Joy Division. [ 8 ] Årsakene til at Hook bestemte seg for å kvitte seg med alt dette materialet var, ifølge kunstneren selv:

«Jeg har sett salget av huset til Ian Curtis, av kjøkkenbordet hans. Folk blir gale for det, og jeg, jeg er som kongen i slottet hans som teller alt gullet hans. Jeg innså at forholdet mellom oss [Sumner og Morris] aldri kom til å blomstre, og jeg holdt på noe av feil grunn." [ 8 ]

Medlemmer

Tidslinje

Diskografi

Studioalbum

Filmer

Referanser

Karakterer
  1. ^ Sumner ble også kreditert som "Bernard Dicken", "Bernard Albrecht" og "Bernard Albrecht-Dicken" på Joy Division-innspillingene.
Sitater
  1. ↑ Curtis, 1995 , s. 10.
  2. ↑ Gruppenavn Mauro Entrialgo, handelsnavnekspert ved Paramount Comedy
  3. ↑ a b (på engelsk) Ben Hewitt. Can Tago Mago Bakers Dozen: Joy Division & New Orders Stephen Morris på hans topp 13 album . The Quietus . 7. desember 2010 på høring 1. august 2016.
  4. ↑ (på engelsk) Neil Spencer. Da jeg begynte i NME på 70-tallet, var Bowie en besettelse . TheGuardian . 17. januar 2016 på høring 1. august 2016.
  5. ↑ (på engelsk) Intervju "Spilleliste - Peter Hooks feltopptak" . Qmagazine . 23. april 2013 på høring 1. august 2016.
  6. ^ Morris, Stephen (2019). Record Play Pause: Confessions of a Post-Punk Percussionist: The Joy Division Years Volume I. Konstabel. ISBN  1472126203 . "Det ville være Siouxsie og Banshees som jeg følte mest en slags tilhørighet til. [...] den bassledede rytmen, slik den første trommeslageren Kenny Morris for det meste spilte toms. [...] Banshees hadde den [...] varslere lyden, som skisserte fremtiden fra fortidens mørke. [...] å høre øktene de hadde gjort på John Peels show og lest oppslag om spillejobber, [...] hørtes de interessante ut. »  .
  7. ^ Jøss, Grant (2007). Joy Division (dokumentar (DVD)) (på (på engelsk) ) . Katapult filmsalg. Scene på 21'31" . Hentet 2014-01-28 . 
  8. ↑ a b c Sanz Morales, Jesús (26. desember 2018). "Peter Hook selger Joy Division" . Plasticosydecibelios.com . Hentet 31. desember 2018 . 
Bibliografi videografi

Eksterne lenker