Joseph Caillaux

I dagens verden er Joseph Caillaux et tema som skaper stor interesse og debatt i samfunnet. Fra opprinnelsen til i dag har Joseph Caillaux vært et referansepunkt og diskusjon på ulike områder, fra politikk til kultur. Dens innvirkning har vært slik at den har satt et uutslettelig preg på historien, og dens relevans varer til i dag. I denne artikkelen vil vi utforske de ulike fasettene til Joseph Caillaux, fra dets mest kontroversielle aspekter til dets positive bidrag. Vi vil analysere dens innflytelse på ulike områder og hvordan den har formet verden vi lever i. Uten tvil fortsetter Joseph Caillaux å være et tema av stor betydning, og studiet er avgjørende for å forstå dagens samfunn.

Joseph Caillaux
Født30. mars 1863[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Le Mans[5]
Død21. nov. 1944[3][6][7][5]Rediger på Wikidata (81 år)
Mamers[5]
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Generalrådsmedlem (canton of Fresnay-sur-Sarthe, 1914–1919)
  • statsminister (1911–1912)
  • senator i Frankrikes fjerde republikk (Sarthe, 1925–1944)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (7th legislature of the Third French Republic, Sarthe, 1898–1902)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (8th legislature of the Third French Republic, Sarthe, 1902–1906)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (9th legislature of the Third French Republic, Sarthe, 1906–1910)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (10th legislature of the Third French Republic, Sarthe, 1910–1914)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (11th legislature of the Third French Republic, Sarthe, 1914–1919)
  • generalrådsmedlem (canton of Fresnay-sur-Sarthe, 1925–1940) Rediger på Wikidata
Utdannet vedLycée Condorcet
EktefelleHenriette Caillaux (1911–)
FarEugène Caillaux
SøskenPaul Caillaux
PartiAlliance démocratique
Parti républicain, radical et radical-socialiste
NasjonalitetFrankrike
GravlagtPère Lachaise
Grave of Caillaux
Joseph Caillaux på Commons

Joseph Marie Auguste Caillaux (født 30. mars 1863 i Le Mans, død 22. november 1944 i Mamers) var en fransk politiker, sønn av Eugène Caillaux.

Liv og virke

Calliaux var finansinspektør i 1888, finansminister i Pierre Waldeck-Rousseaus ministerium 1899-1902, deretter i ministeriene Georges Clemenceau og Ernest Monis i 1911. Blant de forskjellige reformer han gjennomførte må særlig nevnes innførelsen av inntektsskatt. Til å begynne med var han progressist, men orienterte seg stadig mer mot radikalismen og ble etter ministeriet Monis fall selv konseilspresident (statsminister) og samtidig innehaver av innenriksministerporteføljen i 1911. På denne tidspunkt inntraff Agadirkrisen.

Caillaux forsøkte å oppnå en fredelig løsning av konflikten, men dette uten formidling av sitt lands offisielle representanter. Den fransk-tyske konvensjonen av den 4. november 1911 ble ratifisert av deputertkammeret, men da den ble tatt opp til behandling av senatskomiteen, der Clemenceau rettet flere spørsmål til utenriksministeren, i den hensikt å avsløre Caillaux' metode å underhandle med Tyskland ad inoffisielle veier, leverte utenriksminister Justin Germain Casimir de Selves sin avskjedssøknad, noe som førte til hele ministeriets avgang 11. januar 1912.

Presseoppslag om Henriette Caillaux' drap av redaktøren for Le Figaro, Gaston Calmette, 1914.

Etter å ha blitt partileder for det radikale parti presiderte Callicaux ved partikongressen i Pau, og ble på nytt finansminister i Gaston Doumergues ministerium i 1913. Avisen Le Figaro innledet da en inbitt pressekampanje mot ham. For å forhindre offentliggjørelsen av en del intime brev skjøt og drepte hans hustru Henriette Caillaux redaktøren for Le Figaro, Gaston Calmette, den 16. mars 1914. Men hun ble frikjent i domstolen, etter at Caillaux med stor temperamentsfullhet hadde forsvart hennes sak. Caillaux inleverte samtidig sin avskjedssøknad som regjeringsmedlem.

Under krigen innehadde Caillaux først posten som payeur général aux armées, men ble deretter sendt på offentlig oppdrag til Sør-Amerika (1914) og Italia (1917), hvor han åpent erklærte seg som tilhenger av en rask fredsslutning.

Fullt bestemt på å slå ned på enhver unnfallenhetspolitikk, krevde og oppnådde Clemenceau i 1917 opphevelsen av Caillaux' politiske immunitet. Den 4. januar 1918 ble Caillaux arrestert og anklaget for samforstand med fienden. Etter lange og opphetede debatter ble Caillaux den 23. april 1920 dømt til tre års fengsel og ti års tap av politiske rettigheter. Ettersom han allerede lenge hadde sittet i forvaringsfengsel, ble han løslatt. Han vendte tilbake til Mamers, der han skrev sine to bøker, Devant l'historie. Mes prisons (1921) og Où va la France! Où va ll'Europe (1922).

Etter å ha fått amnesti i 1924, ble han i april 1925 tilbudt av Paul Painlevé å bli med i hans ministerium som finansminister. Caillaux forsøkte i dette embede å gjenopprette Frankrikes finanser og gikk i inngrep med problemet om den interallierte gjeld. I den anledning forhandlet han i London med Winston Churchill og i Washington med USAs gjeldskommisjon og inngikk en preliminær traktat angående regulering av den franske gjeld til USA.

Som motstander av den av sosialistene innen venstrekartellene forordede kapitalskatten forlot Caillaux regjeringen i 1925.

Atter valgt til senator, ingikk Caillaux etter en ny ministerkrise i juni 1926 som finansminister i Aristide Briands ministerium, men ble styrtet likesom hele regjeringen i juli samme år. Da klarte Édouard Herriot å stagge Caillaux' forslag om å gi regjeringen i en periode å en nær diktatorisk myndighet - noe som Caillaux mente var den eneste måte å redde statens finanser på. Etter at Raymond Poincaré dagene deretter dannet sin nasjonale samarbeidsregjering, viet Caillaux seg til å angripe den i tale og skrift, men uten nevneverdig fremgang. Høsten 1928 klarte han imidlertid på den radikale kongressen i Tours å avstedkomme et omsving i partiets holdning, noe som foranlediget partiets ministres avgang fra ministeriet.

I årene før andre verdenskrig var Caillaux en av de mest aktive motstanderne mot folkefronten og bidrog til å styrte Léon Blums regjering i 1937.

Referanser

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Joseph-Caillaux, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 14271
  3. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=joseph;n=caillaux
  4. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID caillauxj
  5. ^ a b c Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Кайо Жозеф, besøkt 25. februar 2017
  6. ^ Babelio, oppført som CAILLAUX JOSEPH, Babelio forfatter-ID 297429, besøkt 9. oktober 2017
  7. ^ Sycomore, Sycomore-ID 1366, besøkt 9. oktober 2017

Litteratur

  • Jean-Claude Allain: Joseph Caillaux. Imprimerie nationale, Paris 1978–1981
  • Rudolph Binion: Defeated leaders; the Political Fate of Caillaux, Jouvenel, and Tardieu, Columbia University Press, 1960.
  • W. Henry Cooke: «Joseph Caillaux, Statesman of the Third Republic,» Pacific Historical Review, Vol. 13, No. 3, Sep., 1944.
  • Herbert Adams Gibbons: «The Case Against Caillaux.» I France and Ourselves: Interpretative Studies, Chap. VIII, The Century Co., 1920.
  • Keith A. Hamilton: «The 'Wild Talk' of Joseph Caillaux: A Sequel to the Agadir Crisis,» The International History Review, Vol. 9, No. 2, May, 1987.
  • Charles Johnston: «Caillaux's Secret Power Through French Masonry,» The New York Times, February 24, 1918.
  • Louis Latzarus: «Joseph Caillaux: A Character Sketch,» The Living Age, December 6, 1919.
  • Stephane Lauzanne: «A Lost Force: M. Joseph Caillaux,» The Forum, January 1923.
  • John Raphael: The Caillaux Drama, Max Goschen Ltd., 1914.
  • Frederic Sager: «Joseph Caillaux as Premier, 1911-1912: The Dilemma of a Liberal Reformer,» French Historical Studies, Vol. 11, No. 2, Autumn, 1979.
  • «The Road to Peace: An Interview,» The Living Age, March 8, 1924.
  • Svensk uppslagsbok. Lund 1930

Eksterne lenker