John av Gaunt

John av Gaunt
Født		24. juni 1340 Gent
Død		3. feb. 1399 (58 år) Leicester Castle
Beskjeftigelse		Politiker, kongelig
Embete		Lord High Steward pretender to the throne of Castile
Ektefelle		Blanche av Lancaster (1359–)[1][2] Constance of Castile, Duchess of Lancaster (1371–)[1][2] Katherine Swynford (1396–)[1][2]
Partner(e)		Marie de St. Hilaire
Far		Edvard III av England[1]
Mor		Philippa av Hainaut[1]
Søsken		8 oppføringer Mary av Waltham Isabella av Coucy Margaret Plantagenet, grevinne av Pembroke Joan av England Edward, den svarte prinsen[1] Edmund av Langley[1] Lionel av Antwerpen[1] Thomas av Woodstock, 1. hertug av Gloucester[1]
Barn		14 oppføringer Philippa av Lancaster[1] Elizabeth av Lancaster[1] Henrik IV av England[1] Katarina av Lancaster[1] John Beaufort, 1. jarl av Somerset[1] Joan Beaufort, grevinne av Westmorland[1] Blanche Plantagenet[3] John of Lancaster[3] Edward Planatagenet[3] John Plantagenet[3] Isabella Plantagenet[3] Henry Beaufort[1][3] Thomas Beaufort[1][3] John Plantagenet[3]
Gravlagt		St. Pauls katedral
Utmerkelser		Hosebåndsordenen
Våpenskjold
John av Gaunt på Commons

John av Gaunt (1340–1399) var tredje overlevende sønn av Edvard III av England og Philippa av Hainault. Han fikk sitt tilnavn fordi han ble født i Gent. John var hertug av Lancaster og de facto hersker i England mens faren var på felttog i Frankrike og mens Rikard II var mindreårig.

Han ble utnevnt til hertug av Lancaster i 1362, etter at hans svigerfar Henry av Grosmont, 1. hertug av Lancaster døde. Han fikk denne tittelen fordi han var gift med Blanche av Lancaster, som forøvrig var hans kusine. Hun var arving til hertugdømmet Lancaster, et palatinatsgrevskap som gav innehaveren betydelig uavhengighet fra kronen. John ble ekstremt rik, og eide tretti slott og en rekke eiendommer i England og Frankrike. Hans hushold var sammenlignbart med et kongelig hoff både i størrelse og organisasjon.

Etter at hans eldre bror Edward, den svarte prinsen døde i 1376 ble John stadig mektigere. Han forsøkte blant annet å bruke sin innflytelse til å beskytte John Wyclif, en religiøs reformator som han sympatiserte med. Men hans fremgang førte til betydelig mishag. Da krigslykken også snudde seg for de engelske styrkene i hundreårskrigen og Edvard III ble stadig mer upopulær på grunn av høye skatter og hans forhold til Alice Perrers, fikk hertugen mye av skylden for problemene. Mens kongen og prinsen av Wales hadde fått godt rykte på slagmarken, hadde hertugen ikke tatt del i noen militær suksess som kunne styrke hans posisjon.

Da kong Edvard III døde i 1377 var det hertugens ti år gamle nevø som ble kronet som Rikard II. Dette styrket hertugens innflytelse, men mange mistrodde ham og mente han forsøkte å ta tronen selv. Han passet seg nøye for å ikke bli assosiert med Rikard IIs motstandere, men som de facto regent så lenge kongen var mindreårig fikk han allikevel problemer. Noen uheldige avgjørelser i skattespørsmål førte til bondeopprøret i 1381, hvor opprørerne blant annet ødela hertugens Savoy Palace.

I 1386 hadde Rikard tatt over styret av landet, og han sendte John til Spania som ambassadør. Det oppsto snart etter en krise i England, og i 1387 var landet på randen av borgerkrig på grunn av kongens vanstyre. Det var hertugen som klarte å finne frem til et kompromiss mellom Lords Apellant og kongen, som førte til en periode med stabilitet og nokså god harmoni. I 1390-årene ble hans rykte for å være en mann som var opptatt av rikets ve og vel gjenopprettet.

Han døde av naturlige årsaker i Leicester Castle, med sin tredje kone Katherine ved sin side. Året før hadde sønnen Henry Bolingbroke blitt forvist fra landet, og da hertugen døde ble hans eiendommer og titler inndratt av kronen. Dette fikk Henry til å komme tilbake, og samme år styrtet han Rikard II og ble kronet som Henrik IV, noe som var en viktig faktor bak utbruddet av rosekrigene.

Johns første ekteskap, med Blanche av Lancaster, ble inngått i 1359, og Blanche døde i 1368. Paret fikk syv barn:

• Philippa Plantagenet (1360–1426), gift med kong Johan I av Portugal
• John Plantagenet (1362–1365)
• Elizabeth Plantagenet (1364–1426), gift med (1) John Hastings, 3. jarl av Pembroke (1372–1389); (2) John Holland, 1. hertug av Exeter (1350–1400); (3) sir John Cornwall, 1. baron Fanhope og Lord Milbrook (d. 1443)
• Edward Plantagenet (1365–1368)
• John Plantagenet (1366–136x)
• Henry Bolingbroke (1367–1413), gift med (1) Mary de Bohun (1369–1394); (2) Joanna av Navarra (1368–1437)
• Isabel Plantagenet (1368–1360-tallet)

I 1371 giftet han seg med Costanza av Castilla, datter av kong Pedro I av Castilla. Dette gav ham et krav på den kastiljanske kronen, som har uten hell forsøkte å fremme. Hun døde i 1394. Paret fikk to barn:

• Catalina (Catherine) Plantagenet (1372–1418), gift med kong Henrik III av Castilla (1379–1406)
• John Plantagenet (1372–1375)

I løpet av ekteskapet med Costanza fikk han også fire barn med sin elskerinne Katherine Swynford, som ellers er kjent for at henne søster giftet seg med poeten Geoffrey Chaucer. Etter Costanzas død giftet de seg, i 1396 eller 1397, og deres barn ble legitimert, men uten arverett til tronen. Det var fra den eldste sønnen, John Beaufort, at den senere Henrik VII av England hadde sitt krav på tronen, da hans mor Margaret Beaufort var hans barnebarn; hans krav var således svært svakt. Deres fire barn var:

• John Beaufort (1373–1410), jarl av Somerset, gift med Margaret Holland (1385–1429)
• Henry Beaufort (1375–1447)
• Thomas Beaufort (1377–1426), hertug av Exeter, gift med Margaret Neville
• Joan Beaufort (1379–1440), gift med (1) Robert Ferrers, 3. baron Ferrers of Wemme (d. 1396); (2) Ralph Neville, 1. jarl av Westmorland (1364–1425)