Johan Nicolai Mohn
I den moderne verden har Johan Nicolai Mohn fått enestående relevans. Enten på grunn av sin innvirkning på samfunnet, sin rolle i populærkulturen eller sin relevans i akademia, har Johan Nicolai Mohn blitt et tilbakevendende samtaleemne. Faktisk er det ikke overraskende at Johan Nicolai Mohn er gjenstand for debatt og analyse på en rekke områder, siden dens innflytelse strekker seg til flere aspekter av det moderne livet. I denne artikkelen vil vi utforske Johan Nicolai Mohn-fenomenet i dybden, adressere dets ulike fasetter og analysere dets betydning i den nåværende konteksten.
| Johan Nicolai Mohn | |||
|---|---|---|---|
| Født | 4. juli 1960[1] (64 år) | ||
| Beskjeftigelse | Musiker | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Johan Nicolai Mohn (født 4. juli 1960) er barokkoboist og blokkfløytist, ansatt i Oslo Musikk- og Kulturskole siden 1994 og administrativ leder for barokkensemblet Barokkanerne.
Johan Nicolai har studert blokkfløyte ved Universitetet i Oslo med Tom Tofteberg (1982) og ved Norges Musikkhøyskole med Hans Olav Gorset (1986). Våren 1989 tok han eksamen ved Det Kongelige Konservatorium i Den Haag efter to års barokkobostudier med Ku Ebbinge.
Foruten jevnlige opptredener med Barokkanerne, har Johan Nicolai blant annet spilt med Bachcollegium Stockholm, Bardu Barokk, Concerto Copenhagen, Drottningholm Barokkensemble, Norsk Barokkorkester og Wasa Barokkorkester.
Våren 2003 mottok han Oslo kommunes Kulturstipend for sitt arbeid med Blokkfløytistene St. Sunniva, et blokkfløyteorkester med omkring 60 medlemmer fra 7 – 25 år. I Oslo Musikk- og Kulturskole er han også initiativtager og dirigent for Gateorkesteret, et prosjektorkester for barn, som opptrer hvert år under RÅDHUSKONSERTEN i Musikk- og Kulturskolens uke i Oslo.
Han er oldebarn av Ragnvald Hvoslef, som sammen med ektefelle overtok villaen Nøisomhed i 1917. Mohn overtok selv eiendommen sammen med sin bror.[2]
Referanser
- ^ MAK, PLWABN-ID 9810649223605606
- ^ «Løkken Nøisomhed». Skarpsno: fra løkke til fasjonabelt strøk. Oslo: Skarpsno vel. 1998. s. 47–59.