I våre dager har Jeg lovet deg aldri en rosenhave (film) blitt et tema med stor relevans i dagens samfunn. Fra sin innvirkning på hverdagen til sin innflytelse på den globale økonomien, har Jeg lovet deg aldri en rosenhave (film) fått en fremtredende plass i aktuelle samtaler og debatter. Når vi går dypere inn i Jeg lovet deg aldri en rosenhave (film)-verdenen, er det avgjørende å forstå dens betydning og implikasjonene den har. I denne artikkelen vil vi utforske i dybden de forskjellige fasettene til Jeg lovet deg aldri en rosenhave (film) og hvordan dens tilstedeværelse fortsetter å forme vår stadig utviklende verden.
Jeg lovet deg aldri en rosenhave | |||
---|---|---|---|
orig. I Never Promised You a Rose Garden | |||
Generell informasjon | |||
Sjanger | Drama | ||
Utgivelsesår | 1977 | ||
Prod.land | USA | ||
Lengde | 96 min. | ||
Språk | Engelsk | ||
Aldersgrense | 18 (1977) (Norge) | ||
Bak kamera | |||
Regi | Anthony Page | ||
Manusforfatter | Gavin Lambert Lewis John Carlino | ||
Musikk | Paul Chihara | ||
Sjeffotograf | Bruce Logan | ||
Klipp | Garth Craven | ||
Foran kamera | |||
Medvirkende | Kathleen Quinlan Bibi Andersson Ben Piazza Lorraine Gary Sylvia Sidney | ||
Premiere | 14. juli 1977 (USA) 21. april 1978 (Norge) | ||
Eksterne lenker | |||
IMDb |
Jeg lovet deg aldri en rosenhave (originaltittel: I Never Promised You a Rose Garden) er en amerikansk dramafilm fra 1977 regissert av Anthony Page. Hovedrollen som den sinnsforvirrede Deborah spilles av Kathleen Quinlan. Filmen er basert på Joanne Greenbergs selvbiografi med samme tittel.
Filmen ble nominert til Oscar i klassen beste manus og to Golden Globe i klassene beste drama og beste kvinnelige skuespiller. Den ble i tillegg nominert for beste manus av Writers Guild of America.[1]
Den psykotiske piken Debra blir innlagt på klinikk. Filmen skildrer hennes møte med andre pasienter, personalet og følger hennes behandling og bedring hos psykiateren.
Den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert gav den tre av fire stjerner.[2]
VGs filmanmelder, Astrid Sletbakk, gav den terningkast to og skrev at: «Her er det lite igjen av de fine nyansene boka er så rik på».[3]