I denne artikkelen vil vi ta opp temaet Hvalolje, en sak av aktuell relevans som har vakt stor interesse og debatt. Hvalolje har vært gjenstand for studier, analyser og refleksjoner av eksperter på området, samt personer som er interessert i å bedre forstå dens virkning og omfang. Gjennom årene har Hvalolje utviklet seg og fått forskjellige nyanser, noe som gjør det til en ekstremt kompleks og flerdimensjonal sak. I denne forstand er det avgjørende å fordype seg i de mest relevante aspektene, dens implikasjoner og mulige konsekvenser på individuelt og kollektivt nivå. I denne artikkelen vil vi fordype oss i universet til Hvalolje, og adressere dets mange fasetter med sikte på å gi en omfattende og berikende visjon om dette emnet som er så relevant i dag.
Hvalolje er en animalsk olje som utvinnes fra spekk fra hval, men siden hvalfangsten opphørte er produksjonen stoppet. Opprinnelig kom hvaloljen fra spermhval og ble brukt som lampeolje til belysningsformål, men etter hvert laget man også hvalolje av andre hvalarter og for andre formål, ikke minst til bruk i såper. Hvaloljen ble også brukt som komponent i malefarger og ved skinnbearbeiding.
Undersøkelser utført av blant andre NIFES og Haukeland sykehus, påviste at hvaloljer kan være fiskeoljer og tran overlegne til forebyggelse av hjerte- og karsykdommer og inflammatoriske sykdommer.[1]
Under første verdenskrig bidro hvalolje til å unngå hungersnød i Norge. Det fantes store mengder hvalolje lagret i DeNoFas fabrikk i Fredrikstad etter at Storbritannia tvang et eksportforbud på Norge i 1915. Hvaloljen var uegnet til bruk i margarin og matlaging pga ram lukt og smak av tran; men DeNoFa fant en metode som fjernet begge deler. Regjeringen skyndte seg å kjøpe opp hele partiet av spiselig hvalolje, samtidig som staten ble tilkjent enerett til alle tilgjengelige fettkilder. Nye mengder hvalolje kom inn fra fangst av finnhval og vågehval langs kysten, supplert av sildeolje og tran. For å sikre at alt kom norske forbrukere til gode, ble det vedtatt at all fangst skulle skje i statlig regi.[2]
Hvalolje var sterkt etterspurt også av stormaktene under første verdenskrig. Soldater som befant seg i skyttergravskrigen, led ofte av skyttergravsfot som påførte dem store smerter og i mange tilfeller amputasjon. Hvalolje til impregnering av soldatenes fottøy var en effektiv forebyggelse av sykdommen, og det gikk med store mengder olje: En tropp på tusen mann brukte 40-50 liter hvalolje daglig, bare til støvelpuss. Britene oppførte derfor all hvalolje - også uraffinert - på sin liste over kontrabande. Vinteren 1915 tok de beslag i hvalkokeriet «Esperanza» utenfor Cornwall, noe som skapte bekymring hos norske hvalfangere og dermed et anstrengt forhold mellom britiske og norske styresmakter.[3]