Høykommisjonen for det vestlige Stillehavet

I dagens verden har Høykommisjonen for det vestlige Stillehavet blitt et tema med stor relevans og interesse for ulike sektorer i samfunnet. Dens implikasjoner overskrider grenser og dekker både personlige og profesjonelle aspekter. Siden det dukket opp, har Høykommisjonen for det vestlige Stillehavet utløst endeløse debatter og diskusjoner som har gitt næring til dens betydning og relevans i det offentlige rom. I denne artikkelen vil vi undersøke de forskjellige aspektene knyttet til Høykommisjonen for det vestlige Stillehavet, og analysere virkningen og omfanget i dag. Ved å dykke ned i dets opprinnelse, evolusjon og fremtidsperspektiver, vil vi forsøke å kaste lys over dette emnet som har fanget oppmerksomheten til så mange mennesker rundt om i verden.

Høykommisjonen for det vestlige Stillehavet var en britisk koloniadministrasjon for områdene som utgjorde de britiske territoriene i det vestlige Stillehavet. Den ivaretok overoppsynet med områder som hadde forskjellig status. Noen var kolonier, andre protektorater.

Parlamentet i London godkjente i 1875 etableringen av et høykommissariat for det vestlige Stillehavet, et vedtak som ble iverksatt med etablering i 1877. Hensikten var å bremse anneksjon av ytterligere områder, men opprettelsen av høykommissariatet fikk motsatt effekt.[1]

Høykommisjonen ble opprettet i 1877 for å utøve myndighet over briter som befant seg på øyene i det sørvestlige Stillehavet, men utenfor områder der britene på det tidspunkt formelt hadde kolonier.[2] Bakgrunnen var rivaliserende nasjonale og kommersielle interesser og lovløse tilstander.[3]

Gradvis ble høykommisjonen omvandlet til en koloniadministrasjon, som i 1900 omfattet Salomonøyene, Gilbert og Elliceøyene, Pitcairn, Tonga og Ny-Hebridene.[2] Fra 1877 til 1952 holdt høykommissæren til på Fiji og guvernøren på Fiji var samtidig også høykommissær for det vestlige Stillehavet. De to embetene ble i 1952 skilt, og høykommissariatet flyttet til Honiara på Salomonøyene.[2]

Tuvalu, Salomonøyene, Kiribati og Vanuatu ble selvstendige stater i årene 1978 til 1980, og høykommisjonen virksomhet endte.[4] Høykommisjonens virksomhet opphørte i 1978.[5]

Referanser

  1. ^ McIntyre, W. David: Commonwealth of Nations. Origins and Impact, 1869-1971, Minneapolis: University of Minnesota Press, 1977, s. 148.
  2. ^ a b c «Western Pacific High Commission (Gilbert & Ellice Islands, New Hebrides, Solomon Islands, Tonga)» Arkivert 12. mai 2014 hos Wayback Machine., University of the South Pacific. Emalus Campus.
  3. ^ Lal, Brij V. og Kate Fortune (red.): The Pacific Islands: An Encyclopedia, Honolulu: University of Hawai'i Press, 2000, s. 240f.
  4. ^ McIntyre, W. David: Winding up the British Empire in the Pacific Islands, Oxford: Oxford University Press, 2014, s. 174.
  5. ^ Guide to the Western Pacific Archives, Special Collections, The University of Auckland Library.