Golden Spike

I dagens verden er Golden Spike et tema med stor relevans og interesse for et bredt publikum. Enten på grunn av sin innvirkning på samfunnet, sin innflytelse på populærkulturen eller dens betydning i det profesjonelle feltet, har Golden Spike blitt et konvergenspunkt for ulike perspektiver og diskusjoner. I denne artikkelen vil vi fordype oss i den spennende verdenen til Golden Spike, utforske dens mange fasetter, analysere dens relevans i forskjellige sammenhenger og tilby en panoramautsikt som lar leseren forstå viktigheten og omfanget av dette emnet. Gjennom detaljerte og strenge analyser vil vi avdekke kompleksiteten til Golden Spike og tilby nye perspektiver for å berike debatten rundt dette fascinerende emnet.

Maleriet The Last Spike (1881) av Thomas Hill
Den opprinnelige «gylne spiker», utstilt på Cantor Arts Museum ved Stanford University

Golden Spike eller The Last Spike[1] (den gylne spiker eller siste spiker) er den siste, seremonielle spiker som ble slått ned på den transamerikanske jernbanen gjennom USA som forbandt Stillehavet med Østkysten på Union Pacific-jernbanen den 10. mai 1869 på Promontory Summit, i Utahterritoret.

Ideen om å bruke en gullnagle ble framsatt av David Hewes fra San Francisco.[2] Spikerens sider er gravert med navn på jernbanens ledere. Seremonien var skulle holdes 8. mai 1869 (denne dato er gravert på spikeren), men ble utsatt i to dager på grunn av dårlig vær og en arbeidskonflikt.[2] Den opprinnelige Golden Spike finnes nå i Cantor Arts Center ved Stanford University.[3]

Historie

Minnemynt.

Fullføringen av den siste forbindelsen av den transkontinentale jernbanen med en spiker av gull var ideen til David Hewes, en finansmann og kontraktør fra San Francisco.[2] Spikeren hadde blitt framstilt tidligere dette året for en særskilt seremoni ved støperiet William T. Garratt Foundry i San Francisco. To av sidene på spikeren var gravert med navnene til jernbaneoffiserene og direktørene.[2] En særskilt sville av polert californialaurbær (Umbellularia californica) var valgt for å fullføre jernbanesporet hvor den siste spikeren ville bli slått ned. Den 10. mai, i forventning til seremonien, ble to lokomotiv, Union Pacific No. 119 og Central Pacific No. 60 (bedre kjent som Jupiter) kjørt opp mot hverandre, front-mot-front, ved Promontory Summit i Utah.[4] Det er ukjent hvor mange mennesker som var tilstede ved hendelsen; beregninger går fra så lavt som 500 og til så mange som 3 000; myndighetspersoner og ledere fra jernbanen og anleggsarbeidere som hadde lagt jernbanesporet var vitne til hendelsen.[2]

Referanser

  1. ^ Hill, Thomas (1881): «The Last Spike», The Central Pacific Photographic History Museum
  2. ^ a b c d e Bowman, J.N. (juni 1957): «Driving the Last Spike at Promontory, 1869» i: California Historical Society Quarterly, XXXVI (2), s. 96–106, og XXXVI (3), september 1957, s. 263–274.
  3. ^ Family Collections at the Cantor Arts Center, Iris & B. Gerald Cantor Center for Visual Arts
  4. ^ «Ceremony at 'Wedding of the Rails', May 10, 1869 at Promontory Point, Utah», World Digital Library.

Eksterne lenker