Girolamo Mei
I dagens verden har Girolamo Mei blitt et tema med stor relevans og interesse for mange mennesker. Enten på grunn av dens innvirkning på samfunnet, dens relevans i historien eller dens innflytelse på populærkulturen, er Girolamo Mei et tema som ikke går ubemerket hen. I løpet av årene har Girolamo Mei vært gjenstand for en rekke studier, debatter og analyser, som viser dens betydning på ulike områder. I denne artikkelen vil vi utforske viktigheten av Girolamo Mei og dens innvirkning på ulike områder, for bedre å forstå dens relevans i dagens verden.
| Girolamo Mei | |||
|---|---|---|---|
| Født | 27. mai 1519[1][2][3] Firenze | ||
| Død | juli 1594 Roma | ||
| Beskjeftigelse | Historiker, musikkforsker, musikkteoretiker | ||
Girolamo Mei (født 27. mai 1519 i Firenze, død juli 1594 i Roma) var en italiensk historiker og humanist.
Liv og virke
Girolamo Mei var elev av Piero Vettori.
Mei var opphavsmannen til de intellektuelle impulsene som fikk medlemmer av kunstnerkretsen Florentiner Camerata til å gjenopplive det greske musikkdramaet, og har med det fått en stor betydning i musikkhistorien.
Etter Boëthius var Girolamo Mei den første europeer som undersøkte den greske antikkens musikkteori. Resultatene la han fram i avhandlingen De modis musicis Antiquorum som han skrev i årene 1568–1573. Hypotesen hans var at de store greske tragediene ble skrevet for å framføres som sang og ikke som vanlig tale. Siden slik sang ikke er forenlig med polyfoni, ble Mei talsmann for enstemmig musikk med forståelig sangtekst.
Mei formidlet ideene sine i korrespondanse med eleven Vincenzo Galilei, et medlem av Florentiner Camerata. Meis teser gjorde at komponister i gruppen fikk inspirasjon til å utvikle en ny resitativ stil (stile recitativo), dvs snakkesang med enkelt instrumentalt akkompagnement. Stilen ble utviklet til monodisk musikk som i sin tur la grunnlaget for de første musikkdramaene, og senere operaen. Selv om Meis hypoteser sannsynligvis er feil, dannet de det idémessige utgangspunktet for en av de største musikalske omveltninger i musikkhistorien, overgangen mellom renessanse- og barokkmusikk.
Litteratur
- Claude Palisca, Girolamo Mei, The New Grove Dictionary of Music and Musicians, red. Stanley Sadie (London: Macmillan, 1980), xii, 67-68.
- Gustave Reese, Music in the Renaissance. New York, W.W. Norton & Co., 1954. ISBN 0-393-09530-4
Referanser
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 13517235j
- ^ International Music Score Library Project, IMSLP-identifikator Category:Mei,_Girolamo, besøkt 9. oktober 2017
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6rn5n6n, besøkt 9. oktober 2017