Fylkesvei 92 (Sogn og Fjordane) er et tema som har vakt stor interesse de siste årene. Dens relevans er udiskutabel, siden den påvirker mange aspekter av dagliglivet. I denne artikkelen skal vi analysere i detalj de ulike tilnærmingene og perspektivene som finnes på Fylkesvei 92 (Sogn og Fjordane), samt dens innvirkning på dagens samfunn. Gjennom uttømmende forskning og studiet av spesifikke saker, vil vi søke å gi en bred og fullstendig visjon om dette emnet. I tillegg vil vi også utforske mulige løsninger og forslag som er fremmet for å løse problemene knyttet til Fylkesvei 92 (Sogn og Fjordane).
Fylkesvei 92 (Fv92) i Sogn og Fjordane gikk mellom fylkesgrensa mot Hordaland ved Stordalsvatnet og Ortnevik i Høyanger, og mellom Nese og Vikøyri i Vik. Veien består av to traséer uten forbindelse med hverandre, mellom Ortnevik og Arnafjord er veien ikke bygd. På bestemte ukedager er det båtforbindelse mellom Ortnevik og Vik som kan ta med biler.[1]
Historikk
I 1930-årene fantes det i Høyanger kommune bare lokale grendeveger på sørsida av Sognefjorden. Etter at kommunene Kyrkjebø og Lavik hadde blitt slått sammen til Høyanger kommune 1963 fikk innbyggerne i den tidligere Lavik kommune en mye lengre veg til kommunesenteret enn tidligere. Det ble derfor besluttet å bygge veg fra Ikjefjord til Svartemyr, med ferje videre til Nordeide, sammen med en gjennomgående vei for grendene i Høyanger sør for Sognefjorden.[2]
Etter en del diskusjoner om hvor veien skulle gå ble den utbygd i etapper. 1970 ble 3,9 km gammel vei mellom Bjordal og Leirnes oppgradert, traséen Hest–Bjordal er idag del av Fv92. 1972 ble 3,5 km mellom Leirnes og Svartemyr tatt i bruk sammen med ferjeforbindelsen. 1972 var veien Vamråk–Mjølsvik tatt i bruk, 1976 Bjordal–Søreide og 1980 Mjølsvik–Ortnevik. Ferjesambandet mellom Ortnevik og Nordeide ble åpnet 1983. Det siste stykket, mellom Søreide og Vamråk ble tatt i bruk 1985.[2]