I dagens verden har Furiant blitt et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av samfunnet. Siden fremveksten har Furiant fanget oppmerksomheten til både eksperter og entusiaster, og skapt en pågående debatt om dens innvirkning, implikasjoner og fremtid. Fra sin opprinnelse til sin nåværende utvikling har Furiant satt sitt preg på historien og fortsetter å være et tema for konstant studier og diskusjon. I denne artikkelen vil vi grundig utforske alle aspekter relatert til Furiant, fra dens mest grunnleggende aspekter til dens globale implikasjoner.
Furiant (tsjekkisk «begeistret», av lat. furians) er en hurtig og ildfull bøhmisk folkedans, som i likhet med den sydtyske dansen zwiefacher kjennetegnes av en veksling mellom 2/4- og 3/4-takt. I tsjekkisk kunstmusikk går den oftest i 3/4 med typiske hemioler (rytmiske aksentforkyvninger), eksempelvis hos Smetana og Dvořák. Furiant ble først beskrevet i Daniel Gottlob Türks klaverskole fra 1789, da som «Furie».
Kjente eksempler fra kunstmusikken på 1800-tallet er furianten fra Smetanas opera Den solgte brud og flere komposisjoner av Dvořák, deriblant første og siste sats av Slaviske danser op. 46, tredje sats av 6. symfoni i D-dur med satsbetegnelsen «Scherzo, Furiant, Presto», finalesatsen av Tsjekkisk suite op. 39, samt to klaverstykker op. 42, kalt «To furianter».