En Vandrer spiller med Sordin

I dagens artikkel skal vi snakke om En Vandrer spiller med Sordin. Det er et tema som har vakt stor interesse de siste årene, og En Vandrer spiller med Sordin har vært gjenstand for debatt og diskusjon på ulike områder. Fra et historisk synspunkt har En Vandrer spiller med Sordin spilt en avgjørende rolle i samfunnsutviklingen. Likeledes har En Vandrer spiller med Sordin generert motstridende meninger blant eksperter og spesialister, som har analysert virkningen i ulike sammenhenger. I denne artikkelen skal vi ta en grundig titt på betydningen og viktigheten av En Vandrer spiller med Sordin, så vel som implikasjonene i dag. Ikke gå glipp av det!

En vandrer spiller med Sordin, er den andre boken i Knut Hamsuns Vandrertrilogi. Den ble utgitt i 1909 i Kristiania av Gyldendal. Trilogiens øvrige bøker er Under Høststjærnen, 1906 og Den siste Glæde, 1912.

Fortellingens hovedperson har lånt sitt navn, Knut Pedersen, av forfatteren. Pedersen flykter fra byens larm og søker tilbake til landbygden. Han lever en omflakkende tilværelse, der han sammen med tilfeldige bekjente søker alskens arbeid på forskjellige gårder. Hovedpersonen er stadig forelsket, og som så ofte i Hamsuns bøker er disse forelskelsene ganske mislykkede. Dessuten preges fortellingen av Hamsuns «fremskrittskritikk» og fedrelandskjærlighet.[1]

Referanser

  1. ^ Ferguson, Robert (1994). Gåten Knut Hamsun. : Aventura. ISBN 8258810138.