I dagens verden har Elisabeth Haarr blitt et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av mennesker. Virkningen og omfanget er så betydelig at de ikke går ubemerket hen på noe område. Fra det akademiske feltet, gjennom arbeidsverdenen, til den personlige sfæren, vekker Elisabeth Haarr stor interesse og debatt. Når vi fordyper oss i dette emnet, vil vi innse hvilken betydning det har i dagens samfunn og hvordan dets innflytelse har vokst over tid. I tillegg vil vi utforske dets implikasjoner, utfordringer og potensielle løsninger, med sikte på å forstå dette fenomenet og dets konsekvenser i vårt daglige liv.
Elisabeth Haarr | |||
---|---|---|---|
Født | 30. jan. 1945[1]![]() Hamar | ||
Død | 4. jan. 2025[2]![]() | ||
Beskjeftigelse | Tekstilkunstner ![]() | ||
Utdannet ved | Statens håndverks- og kunstindustriskole | ||
Ektefelle | Morten Krohg | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Utmerkelser | Ulrik Hendriksens Ærespris (2000) |
Elisabeth Astrup Haarr (1945–2025) var en norsk billedkunstner.[3][4]
Hun ble utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1963-67, debuterte på Unge Kunstneres Samfunds vårutstilling i 1968, og deltok på Eksperimentell tekstilbiennale i Madrid og Barcelona 1969/70. Hun hadde sin første separatutstilling i 1973, i Oslo Kunstforening, Tromsø, Harstad, Bodø og Ålesund kunstforeninger. I 2021 var hun festspillkunstner i Bergen, med en stor utstilling i Bergen Kunsthall.[5]
Hun fikk professorkompetanse og underviste ved Vestlandets Kunstakademi 1978-80 og ved Høgskulen i Sogn og Fjordane i 1998. Hun fikk Statens garantiinntekt for kunstnere fra 1995 og ble tildelt Ulrik Hendriksens minnestipend i 2000.
Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum hadde i 2008 en utstilling med Haarrs tepper, i dialog med Hannah Ryggens tepper, kalt «Engasjert kunst». I den forbindelse ble hun presentert slik: «Elisabeth Haarr videreførte Ryggens politiske engasjement i norsk tekstilkunst. Hun presenterer uretten kvinner lever under i forskjellige kulturer. Hun hyller kvinnens kamp for egne rettigheter. Ingen av de to har arbeidet med skrikende propaganda. Deres kunst er en lavmælt protest mot minoritetenes undertrykkere.»[6]