I denne artikkelen vil vi utforske de mest relevante aspektene knyttet til Edgeworth David. Det er et tema som har vakt stor interesse på ulike områder, siden dets innvirkning strekker seg til ulike aspekter av dagliglivet. På denne måten vil vi analysere i dybden dens implikasjoner, dens utvikling over tid og dens relevans i dag. Edgeworth David har vært gjenstand for undersøkelser av eksperter innen ulike disipliner, som har bidratt til å berike panoramaet av kunnskap rundt dette temaet. Gjennom denne artikkelen vil vi søke å gi en fullstendig og oppdatert oversikt over Edgeworth David, med sikte på å tilby våre lesere en klarere og mer detaljert forståelse.
Edgeworth David | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 28. jan. 1858[1][2][3]![]() St Fagans[3] Cardiff[4] hovedområde[5] | ||
Død | 28. aug. 1934[1][2][3]![]() Sydney[3] | ||
Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, professor, geolog, geograf, fjellklatrer, polfarer ![]() | ||
Utdannet ved | New College Magdalen College School | ||
Ektefelle | Caroline Edgeworth David | ||
Barn | Margaret McIntyre | ||
Nasjonalitet | Australia Det forente kongerike Storbritannia og Irland | ||
Medlem av | Royal Society | ||
Utmerkelser | 9 oppføringer
Fellow of the Royal Society
Kommandørridder av Order of the British Empire Distinguished Service Order Patron’s Medal (1926) (neste: Lauge Koch, forrige: Sandy Wollaston)[6] Bigsbymedaljen (1899) Clarkemedaljen (1917) Mueller Medal (1909) Wollastonmedaljen (1915)[7] Honorary Fellow of the Royal Society Te Apārangi (1904–)[8] | ||
Tannatt William Edgeworth David (født 28. januar 1858 i St. Fagans ved Cardiff, død 28. august 1934 i Sydney) var en britisk-australsk geolog og professor.
David ble ansatt ved de geologiske undersøkelser i New South Wales i 1882, og var i perioden 1891-1924 professor i geologi ved universitetet i Sydney. I 1897 ledet han Royal Societys ekspedisjon til Elliceøyene for dypboringer på koralløya Funafuti, og i 1907-09 deltok han i Ernest Shackletons Antarktisekspedisjon og ledet gruppen som nådde den magnetiske Sydpolen. Han utførte en rekke arbeider innen ulike grener av Australias geologi på samme måte som innen det antarktiske områdets. Han ble i 1900 medlem av Royal Socitety og mottok en rekke geologiske priser og medaljer, deriblant Bigsbymedaljen 1899, Wollastonmedaljen 1915 og Clarkemedaljen 1917.
Da første verdenskrig brøt ut viet han seg først til det organisatoriske arbeidet i hjemlandet, men i 1916 gikk han inn i aktiv tjeneste i de britiske styrkene i Frankrike, hvor han ble geologisk rådgiver for den britiske kommandoen. På krigsgeologiens område utførte han store arbeider i Frankrike, og spesielt gjaldt dette avleding av vann i det terrenget der de store angrepsposisjonene ble holdt. I militærtjenesten avanserte han til oberstløytnant og fikk i 1920 ridderverdighet.