I denne artikkelen vil vi utforske den fascinerende verdenen til Duiliu Zamfirescu og dens innvirkning på ulike aspekter av samfunnet. Duiliu Zamfirescu er et emne som har fanget oppmerksomheten til akademikere, eksperter og til og med allmennheten på grunn av dets relevans i dagens verden. I løpet av de neste par linjene vil vi undersøke i detalj hovedkarakteristikkene, implikasjonene og konsekvensene av Duiliu Zamfirescu, samt dens rolle i ulike kontekster og situasjoner. Fra sin opprinnelse til sine fremtidige projeksjoner, søker denne artikkelen å tilby en omfattende visjon av Duiliu Zamfirescu, med det formål å berike kunnskap og forståelse om dette viktige emnet.
Duiliu Zamfirescu | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 30. okt. 1858[1][2]![]() Dumbrăveni[1] | ||
Død | 3. juni 1922[1]![]() Agapia[1] | ||
Beskjeftigelse | Journalist, lyriker, diplomat, advokat, dommer, politiker, skribent[3] | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | Universitetet i București Union National College in Focșani | ||
Parti | Partidul Poporului | ||
Nasjonalitet | Romania | ||
Språk | Rumensk[4] | ||
Medlem av | Det rumenske akademi | ||
Pseudonym | Don Padil | ||
Signatur | |||
![]() | |||
Duiliu Zamfirescu (født 30. oktober 1858 i Plăinești-nåværende Dumbrăveni, i det gamle Râmnicu-Sărat fylket-nåværende Vrancea fylket; død 3. juni 1922, Agapia, Neamț) var en rumensk forfatter, dikter, journalist, diplomat og politiker.
Han studerte rettsvitenskap ved Universitetet i București.[5] Han arbeidet en tid som statsadvokat (8 måneder) og senere som advokat.[6]
Mellom 1888 og 1906 var han legasjonssekretær ved den rumenske ambassaden i Roma, Italia. Der giftet han seg med Henrietta Allievi, en italiensk kvinne, som han fikk tre barn med.[7]
Han er mest kjent for sine romaner Viața la țară («Landsliv), Tănase Scatiu og În război («I krig»), som han skrev mellom 1894 og 1897. Handlingen i dem foregår mellom 1868 og 1877. Han kalte disse tre romaner for Comăneșteanu-familiens historie.[8] Han skrev to romaner til om den samme familien- Îndreptări («Rettelser») og Anna-ceea ce nu se poate (Anna – Det umulige), men de ble ikke like vel mottatt av kritikerne som de første tre.[9]