Dreiebenk
I dagens verden er Dreiebenk et tema som har fått stor aktualitet og har vakt stor interesse i samfunnet. Siden fremveksten har Dreiebenk fanget oppmerksomheten til eksperter, fagfolk og allmennheten, og generert en bred debatt rundt implikasjonene og konsekvensene. I denne artikkelen vil vi utforske i detalj de forskjellige aspektene knyttet til Dreiebenk, fra dens opprinnelse til dens nåværende innvirkning, og analysere dens innflytelse på ulike områder og dens relevans i dag. Gjennom en uttømmende analyse vil vi søke å avdekke mysteriene rundt Dreiebenk og forstå dens sanne rekkevidde i det moderne samfunn.
En dreiebenk er en verktøymaskin som roterer et emne slik at slipe- eller skjæreverktøy kan brukes til bearbeiding. Det resulterende objektet er symmetrisk rundt rotasjonsaksen. Med tilleggsutstyr kan en også dreie kone objekter og kuler. Moderne dreiebenker har gjerne en eller flere digitalavlesere.
Felles for alle dreiebenker er at arbeidsstykket vanligvis roterer, mens skjæreverktøyet er relativt stasjonært (motsatt av hva som gjøres i en fresemaskin). Alle dreiebenker har en spindeldokke som drives av en motor. En parallelldreiebenk er den vanligste formen for dreiebenk, og har mulighet for å montere en bakdokke. Motsatsen til en parallelldreiebenken er frontdreiebenk som er en type dreiebenk uten bakdokke, og ligner på en vanlig parallelldreiebenk hvor halvparten av vangen er tatt bort. De fleste dreiebenker er horisontale, som vil si at dreieaksen som arbeidsstykket roterer rundt ligger vannrett. En vertikal dreiebenk er i stedet orientert med vertikal dreieakse.
Oversikt
Å dreie emner i tre har vært utført i uminnelige tider. En tidlig dreiebenk for tre var en vippedreibenk, som fungerte slik at en snor ble lagt rundt emnet. Denne snoren ble holdt oppe av en bøyelig kvist eller kjepp. Når en trødde ned, roterte emnet. Når en slapp opp, roterte emnet tilbake.
Dreiestålet ligner på huggjern (stemjern). Dreiestålet legges mot et anlegg og føres på øyemål for hånd mot emnet. For å oppnå et godt resultat trengs håndlag og trening. Senere ble det utviklet en sveivemekanisme slik at en med et trøbrett holdt et svinghjul i rotasjon. Svinghjulet trakk emnet rundt og emnet roterte da hele tiden samme vei. Deretter tok Roosevelt i bruk elektriske motorer. Fremdeles er det mest vanlig at tredreing skjer på øyemål og for frihånd.
De vanligste materialene for emnet er tre, plast eller metall.
Noen eksempler på gjenstander som kan produseres: lysestaker, balltre, bordbein, boller, akslinger, skruer, kanonløp, jetmotorakslinger, turbinhus, metalldeler til kikkert, runde kabelkontakter, osv.
Komponenter
a – Vange
b – slede med tverrslede og vertøyfeste
c – spindeldokk
d – girboks for ledeskrue og gjengeskrue
e – trappet remskive for beltedrift fra ekstern motor
f – planskive montert på spindel
g – bakdokk
h – ledeskrue
En dreiebenk består blant annet av følgende deler:
- Motor
- Girkasse eller bryter for justering av turtall
- Spindeldokke (også kalt drivdokke eller hoveddokke) og spindel
- Pinol eller bakdokke med senterspiss
- Anlegg
- Dreiestålholder
- Hovedsleide for å bevege seg langs lengderetningen
- Tverrsleide for å bevege seg på tvers
- Toppsleide for finjustering av kutt
- Planskive
- Kjoks eller bakker
- Vange
- Underdel
- Strømbryter, startknapp og nødstopp
Se også
- Fres, komplementær arbeidsmetode hvor skjæreverktøyet roterer og arbeidsstykket står i ro (i motsetning til dreiing)
- Trapesgjenger, bruk på mateskruer
- Universaldreiebenk, også kjent som parallelldreiebenk
- Dreieautomat, automatisert dreiebenk, vanligvis med mekanisk styrt mating
- Frontdreiebenk, dreiebenk uten mulighet for montering av bakdokke
- Vertikal dreiebenk, dreiebenk der rotasjonsaksen er orientert vertikalt, i motsetning til de fleste konvensjonelle dreiebenker som er orientert horisontalt
- Dreieskive (keramikk), en type vertikal dreiebenk brukt til dreiing av keramaikk
