Doggystyle

I dagens verden har Doggystyle blitt et tema med stor relevans og interesse for mange mennesker. Enten på grunn av sin innvirkning på samfunnet, sin innflytelse på arbeidsplassen eller dens betydning for personlig utvikling, har Doggystyle fanget oppmerksomheten til et bredt publikum. Etter hvert som vi fortsetter å bevege oss inn i det 21. århundre, ser det ut til at interessen og nysgjerrigheten for Doggystyle bare øker, noe som fører til at vi utforsker og forstår alle aspekter knyttet til dette emnet ytterligere. I denne artikkelen vil vi fordype oss i de forskjellige aspektene ved Doggystyle, analysere dens relevans i ulike kontekster og utforske dens innvirkning i dag.

For den danske tv-serien, se Doggystyle (TV-serie).

Doggystyle er debutalbumet til rapperen Snoop Dogg, utgitt 23. november 1993. Albumet ble spilt inn like etter utgivelsen av Dr. Dres debutalbum The Chronic (1992), hvor Snoop Dogg bidro i stor grad. Doggystyle er til tross for blandete anmeldelser på tidspunktet for utgivelsen, regnet av mange musikkritikere som et av de mest betydningsfulle albumene på 1990-tallet, og et av de beste hiphop-albumene som er utgitt. Albumets karakteristiske lydbilde er i likhet med The Chronic produsert av Dr. Dre og de to albumene introduserte G-Funk-retningen innenfor hiphop til hele verden, noe som gjorde hiphop fra USAs vestkyst til en dominerende makt.

Doggystyle debuterte som nummer 1 på Billboard-listen, og solgte 802 858 kopier den første uken. Det var det raskest selgende albumet noensinne, en rekord som ble slått da Eminem ga ut The Marshall Mathers LP i 2000.

Snoop Dogg slo gjennom med bidraget sitt på «Deep Cover» av Dr. Dre sluppet april 1992. Senere samme år gjorde versene hans på The Chronic Snoop Dogg til en verdensstjerne. Albumet solgte flere millioner eksemplarer verden over. Snoop var signert av Dres nyoppstartete plateselskap, Death Row Records og de valgte å smi mens jernet var varmt. Året senere kom Doggystyle. Dr. Dre stod bak hele produksjonen av albumet, selv om han i etterkant har blitt beskyldt av Warren G og Daz Dillinger for å ha tatt all æren selv om andre bidro. Kritikere har også beskyldt Dre for å bare ha kopiert stilen fra The Chronic.

Snoop Dogg ble i innspillingsperioden arrestert og tiltat for medvirkning i en drapssak. Han ble frikjent i februar 1996.

Sporliste

  1. «Bathtub»
  2. «G Funk Intro»
  3. «Gin and Juice» (med Dat Nigga Daz)
  4. «Interlude 1»
  5. «Tha Shiznit»
  6. «Interlude 2»
  7. «Lodi Dodi» (med Nancy Fletcher)
  8. «Murder Was the Case» (med Dat Nigga Daz)
  9. «Serial Killa» (med D.O.C. RBX & Tha Dogg Pound)
  10. «Who Am I (What's My Name)?»
  11. «For All My Niggaz & Bitches» (med Tha Dogg Pound & The Lady Of Rage)
  12. «Ain't No Fun (If The Homies Can't Have None)» (med Nate Dogg, Warren G & Kurupt)
  13. «Interlude 3»
  14. «Doggy Dogg World» (med Tha Dogg Pound & The Dramatics)
  15. «Interlude 4»
  16. «Gz and Hustlaz» (med Nancy Fletcher)
  17. «Interlude 5»
  18. «Pump Pump» (med Lil Malik)

Eksterne lenker