Det kinesisk-sovjetiske bruddet

Det kinesisk-sovjetiske bruddet er et tema som har skapt mye debatt de siste årene. Etter hvert som samfunnet utvikler seg, blir dette spørsmålet stadig mer relevant og polariserende, og genererer motstridende meninger i ulike sektorer. Denne artikkelen søker å analysere Det kinesisk-sovjetiske bruddet i dybden, utforske dens forskjellige fasetter og gi objektiv og oppdatert informasjon om emnet. Gjennom en helhetlig tilnærming er det ment å tilby leseren et fullstendig og balansert syn på Det kinesisk-sovjetiske bruddet, og dermed gi en bredere og berikende forståelse av problemstillingen.

Mao Zedong og Nikita Khrusjtsjov i Kina i 1958.
Foto: New York World-Telegram & Sun Collection
Lojaliteter innen den kommunistiske verden i 1980: pro-Sovjet (rød); pro-Kina (gul); de alliansefrie landene Nord-Korea og Jugoslavia (sort). Somalia hadde vært pro-sovjetisk fram til 1977. Kambodsja (Demokratisk Kampuchea) hadde vært pro-kinesisk fram til 1979

Det kinesisk-sovjetiske bruddet var en politisk-ideologisk konflikt mellom Folkerepublikken Kina og Sovjetunionen mellom 1960 og 1989. Konflikten skyldtes strid om lederskapet i den kommunistiske verden, de respektive statenes egeninteresser, og de ulike tolkningene av marxismen, nemlig maoisme og marxisme-leninisme.

I 1950- og 1960-årene handlet den ideologiske debatten mellom Kina og Sovjetunionen også om «fredelig sameksistens» med den kapitalistiske verden. Nikita Khrusjtsjov mente at dette var oppnåelig, mens Mao Zedong betraktet det som sovjetisk revisjonisme. Etter at Khrusjtsjov fordømte arven etter Josef Stalin i 1956, hardnet den ideologiske debatten til. I 1961 avviste Det kinesiske kommunistiske parti offisielt Sovjetunionens kommunistiske partis politikk som et produkt av «revisjonistiske forrædere».[1]

Det kinesisk-sovjetiske brudd ble et vendepunkt i den kalde krigen. Splittelsen blir ofte ansett som en foranledning til Nixons besøk i Kina i 1972 og den påfølgende tilnærmingen mellom Kina og USA. Det samme gjelder den kinesisk-sovjetiske grensekonflikten i 1969, som markerer et bunnpunkt i forholdet mellom Kina og Sovjetunionen.[2] USAs tilnærming til Kina var et ledd i Richard Nixons triangeldiplomati for å presse Sovjetunionen. En gradvis normalisering kom som følge av Maos død i 1976. To år senere ble firerbanden veltet av Deng Xiaoping, som ikke hadde den samme ideologiske aversjonen overfor Sovjetunionen.[3]

Referanser

  1. ^ Lenman, B.P. og Anderson, T. (red.) (2000). Chambers Dictionary of World History (på engelsk). Edinburgh: Chambers. s. 769. 
  2. ^ Kuisong, Yang (2000). «The Sino-Soviet Border Clash of 1969: From Zhenbao Island to Sino-American Rapprochement». Cold War History (på engelsk) (1): 21–52. 
  3. ^ Kornberg, Judith og Faust, John (2005). China in World Politics. Policies, Processes, Prospects (på engelsk) (2 utg.). University of British Columbia Press. s. 104–105. ISBN 978-1-5882-6248-6. 

Litteratur

  • Ford, Harold P. (1998–1999). «Calling the Sino-Soviet Split: The CIA and Double Demonology». Studies in Intelligence (på engelsk): 57–72. 
  • Friedman, Jeremy (2010). «Soviet policy in the developing world and the Chinese challenge in the 1960s». Cold War History (på engelsk) (2): 247–272. 
  • Kochavi, Noam (2014). «The Sino–Soviet Split». A Companion to John F. Kennedy (på engelsk). Wiley-Blackwell. s. 366–383. 
  • Lüthi, Lorenz M. (2010). The Sino-Soviet Split: Cold War in the Communist World (på engelsk). Princeton University Press. 
  • Scalapino, Robert A. (1964). «Sino-Soviet Competition in Africa». Foreign Affairs (på engelsk) (4): 640–654. 
  • Westad, Odd Arne (red.) (1998). Brothers in arms: the rise and fall of the Sino-Soviet alliance, 1945-1963 (på engelsk). Stanford University Press.