Denne artikkelen vil ta for seg temaet Det kategoriske imperativ, som har fått økende relevans de siste årene. Det kategoriske imperativ er et tema som har vakt interesse blant forskere, eksperter og allmennheten, på grunn av sin innvirkning på ulike samfunnsområder. Siden fremveksten har Det kategoriske imperativ generert debatter, analyser og refleksjoner rundt dens implikasjoner, konsekvenser og mulige løsninger. Denne artikkelen vil forsøke å tilby et omfattende syn på Det kategoriske imperativ, og utforske dets opprinnelse, evolusjon, nåværende utfordringer og fremtidige perspektiver. Det er viktig å forstå betydningen av Det kategoriske imperativ i dag, ettersom dens innflytelse strekker seg til så forskjellige felt som teknologi, politikk, kultur, økonomi og miljø.
Det kategoriske imperativ er et prinsipp for moralsk handling formulert av Immanuel Kant i verket Grunnlegging til moralens metafysikk fra 1785.
Kant forsøker i dette verket å «fastsette moralens øverste prinsipp». Han hevdet at det kreves universell gyldighet i de moralske pliktene, en moralsk plikt for en person må nødvendigvis være en moralsk plikt også for alle andre. Det vil si at man må velge sine prinsipper for handlinger etter hvilke prinsipper man vil at andre skal velge for sine.
Kants første formulering av det kategoriske imperativ, universallovformuleringen, sier
En «maksime» blir av Kant definert som «den grunnsetning subjektet handler etter».
Dette utsagnet er syntetisk a priori. Dette er fordi handlingsregelen ikke springer ut fra erfaring. Selv hevder Kant at de allmenne lover man skal teste sine grunnsetninger mot bare er et ideal og kun eksisterer i tankene våre, noe som betyr at denne formuleringen av det kategoriske imperativ har liten praktisk nytte.
På grunn av at universallovformuleringen er ment for et abstrakt idealmenneske kom Kant med en ny versjon av det kategoriske imperativ, kalt naturlovformuleringen.
Her er altså de allmenne frihetslover fra universallovfomuleringen blitt erstattet med allmenne naturlover.
Kant kommer med fire eksempler som illustrerer denne formuleringen. Ett av dem går ut på et maksime om å ikke hjelpe andre i nød. Det er ikke noe i veien for å forestille seg en natur der aktørene ikke hjelper andre aktører i nød, men da mennesker i større eller mindre grad er avhengige av andres hjelp vil en slik natur ikke være ønsket.
Den såkalte humanitetsformuleringen sier at
Her må «menneskeheten» forstås som «menneskelige egenskaper», ikke «mengden av alle mennesker».
En vanlig feilslutning er at man med denne formuleringen ikke kan bruke andre mennesker som et middel. Det korrekte er at man ikke kan bruke andre kun som et middel, formuleringen må heller forstås som en grense for hvilken formål man kan realisere og på hvilken måte disse kan oppnås.