I dagens verden er Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter et tema som har blitt svært aktuelt og er tilstede i alle sfærer av dagliglivet. Dens innvirkning kan observeres i politikk, samfunn, økonomi og kultur. Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter har vakt økende interesse hos mennesker, som søker å forstå dens implikasjoner og konsekvenser. I denne artikkelen skal vi utforske Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter i dybden og hvordan det har blitt et så relevant tema i dag. Fra opprinnelsen til dens nåværende virkning, vil vi analysere dens innflytelse og dens rolle i dagens verden.
Den europeiske unions charter om grunnleggende rettigheter (engelsk: European Social Charter) fastslår sosiale og økonomiske rettigheter for borgere og beboere i Den europeiske union (EU). Charteret utfyller blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjon som gjelder sivile og politiske rettigheter.[1] Pakten har den samme juridiske rang som Traktaten om den europeiske union og Traktaten om den europeiske unions virkemåte.[2]
Det ble utarbeidet av Det europeiske konvent og vedtatt den 7. desember 2000 av Europaparlamentet, Ministerrådet og Europakommisjonen. Chartret fikk full rettsvirkning først ved Lisboa-traktaten som trådte i kraft i 2009. Unionens vedtak og lover skal være i samsvar med chartret, og dette håndheves av Den europeiske unions domstol. Chartret gjelder kun for medlemsstatene, og er en sammenfatning, ingen utvidelse av den myndighet EU hadde fra før.[1]
Charteret samler for første gang i europeisk historie i én tekst de europeiske borgeres samlede borgerlige, politiske, økonomiske og sosiale rettigheter og likeledes rettghetene for alle personer, som oppholder seg innenfor unionens grenser.
Disse rettighetene er oppdelt i seks store kapitler[3]
De er basert på de grunnleggende rettighetene som fremgår av den europeiske menneskerettigetskonvensjon, medlemslandenes forfatningstradisjoner, Europarådets europeiske sosialpakt og pakten om arbeidstakernes grunnleggende arbeidsmarkedsmessige og sosiale rettigheter, og i andre internasjonale konvensjoner som EU eller medlemsstatene har sluttet seg til.[3]