Deildegast

I dag skal vi fordype oss i den spennende verdenen til Deildegast, et emne som har fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker rundt om i verden. Enten på grunn av dens innvirkning på samfunnet, dens historiske relevans eller dens innflytelse på populærkulturen, har Deildegast satt et uutslettelig preg på livene våre. Gjennom denne artikkelen vil vi utforske de ulike aspektene som gjør Deildegast til et emne av allmenn interesse, fra dets opprinnelse til dets relevans i dag. Gjør deg klar til å legge ut på en fascinerende reise til hjertet av Deildegast, hvor du vil oppdage dens hemmeligheter, myter og realiteter, samt dens innvirkning på hverdagen vår. Ikke gå glipp av denne muligheten til å utforske Deildegast i dybden og utvide kunnskapen din om dette spennende emnet!

En deildegast kunne opptre i ugleskikkelse.[1]

Deildegast eller deildtjuv (av norrønt deild = «deling», «grensestein»,[2] og tysk geist, «ånd» (engelsk ghost)[3]) er en gjenganger eller et gjenferd (spøkelse) etter en person som i levende live har flyttet grensemerker (deilder) for å utvide sin egen eller slektens eiendom på naboens bekostning. Etter døden må han forsøke å flytte stenene tilbake på riktig plass. Oppgaven er umulig, og gjengangeren uttrykker gjerne sin frustrasjon ved skrik og stønning.[4] Først når et levende menneske hjelper ham å få merkesteinen tilbake på plass, kan deildegasten få fred og spøkeriet opphøre. Ellers må han slite med oppgaven sin til dommedag, noe som forklarer utsagnet:

Skiftesteinen er tung å bera.
Når skal dommedag vera?[5]

Deildegaster har blitt kalt skogagaster i Setesdal og Åmli, samt heigaster andre steder.[4]

Det har hendt at lagretter lot seg forlede til å avsi feil dom i jordskiftesaker. Ble grensesteinen da satt på feil sted, ble hele retten straffet, og en hel gruppe gaster var dømt til å samle seg rundt steinen. En deildegast kunne forvandle seg til en ugle som tutet og bar seg. Om noen skjøt ned en slik ugle, ble han forfulgt av ulykke resten av livet. Tidlig på 1800-tallet er det kjent fra Flatdal i Telemark at to jenter måtte bæres hjem fra skogen. Skrekkslagne hevdet de å ha sett en deildegast streve med en stein i en myr, omgitt av blå røyk. Det ble antatt å være det blå lyset de underjordiske var kjent for å omgi seg med.[6]

Minnet om deildegastene finnes i Draumkvedet, der de er skildret slik:

So kom eg meg åt manne dei
dei bar på gloande jord.
Gu` nåe dei synduge såline
som flytte delder i skog.

Bondeplageren Erik Munk på Barbu i Arendal opptrer i et sagn der han førte sak mot Albret Berge om et skogstykke i Holt. Albret fikk medhold i retten ved å avlegge ed på at han stod på egen jord. Det var sant, ettersom han hadde lagt jord fra gården sin ned i skoene. Men dette dømte ham også til å bli deildegast etter sin død.[7]

Deildegasten regnes som en variant av den greske myten om Sisyfos og steinen hans. Denne typen gjenganger er også med i diktet «Dømd» i Haugtussa av Arne Garborg:

Men mannen tusla på elvebard
der attum den eldgamle skiftesgard.
Tusla og stræva forutan ro;
sleit og lyfte, men garden stod.
Lyfte og sleit utan ro og rast;
men steinane låg som i muren fast.
Då skreik han og grét av barmen trong,
skreik og grét til det vart som song.
Eg hev som vigde Mammons trell
for vesal vinning selt mi sjel;
for dette arme stykke jord
eg frå meg fred og frelse svor.
No finn eg aldri heim og hamn,
Gud hjelpe meg i Jesu namn![8]

Se også

Referanser

  1. ^ https://snl.no/gast
  2. ^ Ane Ohrvik: «Deildegast», Allkunne
  3. ^ https://www.etymonline.com/word/ghost
  4. ^ a b Andreas Faye (1948). Norske Folke-Sagn. Oslo: Norsk Folkeminnelags Forlag. s. 75–76. 
  5. ^ Ane Ohrvik: «Deildegast», Allkunne
  6. ^ Bianca Bøge og Jan Vardøen: Den store norske glemmeboka (s. 100)
  7. ^ Kjell-Olav Masdalen: «Erik Munk og vår tid», Agderposten 2. desember 2016
  8. ^ «Dømd», Haugtussa

Eksterne lenker