Camerlengo
I denne artikkelen vil vi utforske virkningen av Camerlengo i den nåværende konteksten. Camerlengo har vært gjenstand for debatt og analyse i lang tid, og relevansen er fortsatt gyldig i dagens scenario. Camerlengo har gjennom årene spilt en avgjørende rolle i ulike aspekter, fra samfunn til økonomi, kultur og politikk. Med denne artikkelen tar vi sikte på å adressere de forskjellige fasettene til Camerlengo, og undersøke dens innflytelse og utvikling over tid. Fra opprinnelsen til dagens situasjon vil vi analysere hvordan Camerlengo har formet og fortsetter å forme vår verden lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
En camerlengo (italiensk for kammerherre) er en pavelig embetsmann. Navnet kommer fra latin camera, «kammer», som viste til skattkammeret ved et hoff eller i et kloster. Den som styrte dette hadde ofte tittelen camerarius, som etterhvert gikk over til camerlengo. Det finnes tre embeter hvor denne tittelen brukes:
- Den hellige romerske kirkes camerlengo (ofte kalt den pavelige camerlengo)
- Kardinalskollegiets camerlengo
- Det romerske kleresiets camerlengo
Annen bruk
Enkelte organisasjoner i Italia, spesielt katolske brorskap med røtter i middelalderen, bruker tittelen camerlengo for sin kasserer.
Liste over camerlengoer for Den hellige romerske kirke
De som har innehatt embedet som Camerlengo er:[1][2]
- Jordan av S. Susanna (dokumentert 1147–1151)
- Franchus (1151)
- Rainierus (dokumentert 1151)
- Yngo (dokumentert 1154)
- Boso Breakspeare (1154/55 – 1159)
- Bernard the Templar (dokumenter t1163)
- Teodino de Arrone (dokumentert 1163)
- Franco Gaufridus Fulchier (dokumentert 1175–1181)
- Gerardo Allucingoli (ca.1182/84)
- Melior le Maitre (dockmentert 1184–1187)
- Cencio Savelli (1188–1198), senere pave Honorius III
- Riccardo (dokumentert 1198)[3]
- Ottaviano Conti di Segni (1200–1206)
- Stefano di Ceccano (1206–1216)
- Pandolfo Verraclo (1216–1222)
- Sinibaldo (ca.1222 – ca.1227)
- Rinaldo Conti di Segni (1227–1231), senere pave Alexander IV
- (1231–1236 – ingen informasjon funnet)
- Giovanni da Ferentino (1236–1238)
- (1238–1243 – ingen informasjon funnet)
- Martino (ca. 1243 – ca. 1251)
- Boetius (1251–1254)
- Niccolo da Anagni (1254–1261)
- Pierre de Roncevault (1261–1262)
- Pierre de Charny (1262–1268)
- Odo of Châteauroux (nnehadde stillingen i 1270)
- Pietro de Montebruno (nnehadde stillingen i 1272)[4]
- Guglielmo di San Lorenzo (nnehadde stillingen i 1274)[4]
- Raynaldus Marci (nnehadde stillingen i 1277)[4]
- Angelo de Vezzosi (innehadde stillingen i 1278)[4]
- Berardo di Camerino (1279–1288)[4]
- Niccolo (i denne stilling i 1289)[4]
- Tommaso d'Ocra (1294)
- Teodorico Ranieri (ca. 1295 – 1299)
- Giovanni (1301–1305)
- Arnaud Frangier de Chanteloup (1305–1307)
- Bertrand des Bordes (1307–1311)
- Arnaud d'Aux (1311–1319)
- Gasbert de Valle (1319–1347)
- Stefano Aldebrandi Cambaruti (1347–1360)
- Arnaud Aubert (1361–1371)
- Pierre du Cros (1371–1383)
- Marino Giudice (dokumentert 1380–1382)
- Marino Bulcani (dokumentert 1386–1394)
- Corrado Caraccioli (dokumentert 1396–1405)
- Leonardo de Sulmona (nevnt i 1405)
- Antonio Correr (1406–1415)
- François de Conzie (1415[a]–1431)
- Francesco Condulmer (1432–1440)
- Ludovico Trevisan (1440–1465)
- Latino Orsini (1471–1477)
- Guillaume d'Estouteville (1477–1483)
- Raffaele Riario (1483–1521)
- Innocenzo Cibo (1521)
- Francesco Armellini Pantalassi de' Medici (1521–1527)
- Agostino Spinola (1528–1537)
- Guido Ascanio Sforza di Santa Fiora (1537–1564)
- Vitellozzo Vitelli (1564–1568)
- Michele Bonelli (1568–1570)
- Luigi Cornaro (1570–1584)
- Filippo Guastavillani (1584–1587)
- Enrico Caetani (1587–1599)
- Pietro Aldobrandini (1599–1621)
- Ludovico Ludovisi (1621–1623)
- Ippolito Aldobrandini (1623–1638)
- Antonio Barberini (1638–1671)
- Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1671–1698)
- Galeazzo Marescotti, pro-camerlengo (1698)
- Giovanni Battista Spinola (1698–1719)
- Annibale Albani (1719–1747)
- Silvio Valenti Gonzaga (1747–1756)
- Girolamo Colonna di Sciarra (1756–1763)
- Carlo Rezzonico (1763–1799)
- Romoaldo Braschi-Onesti (1800–1801)
- Giuseppe Maria Doria Pamphili, pro-camerlengo (1801–1814)
- Bartolomeo Pacca (1814–1824)
- Pietro Francesco Galeffi (1824–1837)
- Giacomo Giustiniani (1837–1843)
- Tommaso Riario Sforza (1843–1857)
- Lodovico Altieri (1857–1867)
- Filippo de Angelis (1867–1877)
- Gioacchino Pecci (1877–1878), senere pave Leo XIII
- Camillo di Pietro (1878–1884)
- Domenico Consolini (1884)
- Luigi Oreglia di Santo Stefano (1885–1913)
- Francesco Salesio Della Volpe (1914–1916)
- Pietro Gasparri (1916–1934)
- Eugenio Pacelli (1935–1939), senere pave Pius XII
- Lorenzo Lauri (1939–1941)
- Benedetto Aloisi Masella (1958–1970)
- Jean-Marie Villot (1970–1979)
- Paolo Bertoli (1979–1985)
- Sebastiano Baggio (1985–1993)
- Eduardo Martínez Somalo (1993–2007)
- Tarcisio Bertone (2007–2014)
- Jean-Louis Tauran (2014–2018)
- Kevin Joseph Farrell (2019–)[5]
To camerlengoer er blitt valgt til paver: Gioacchino Pecci (pave Leo XIII) i 1878 og Eugenio Pacelli (pave Pius XII) i 1939. To andre, Cencio Savelli (valgt til pave Honorius III i 1216) og Rinaldo Conti di Segni (valgt til pave Alexander IV i 1254) var ikke camerlengo da de bla valgt til paver; Cencio hadde vært det fra 1188 til 1198 og Rinaldo fra 1227 til 1231.
Referanser
- ^
Benigni, U. (1913). «Camerlengo». Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company.
- ^ S. Miranda, Apostolic Chamber Arkivert 22. januar 2018 hos Wayback Machine. Arkivert 2018-01-22 hos Wayback Machine
- ^ The New Cambridge Medieval History, Cambridge University Press, 1995, p. 423 note 347
- ^ a b c d e f Moroni, Gaetano. Dizionario di erudizione storico-ecclesiastica da S. Pietro sino ai nostri giorni. 99. s. 127–128. Arkivert fra originalen 19. januar 2008. Besøkt 25. april 2008.
- ^ «Resignations and Appointments, 14.02.2019» (pressemelding). Press Office of the Holy See. 14. februar 2019.
Noter
- ^ 1383–1415 camerlengo av Avignon og Pisa-obødiens under det vestlige skisma.