I denne artikkelen vil vi utforske C.F.B. Schøyen fra forskjellige vinkler, analysere dens innvirkning i forskjellige kontekster og dens relevans i dag. C.F.B. Schøyen er et tema som har vakt interesse blant eksperter og allmennheten, og har skapt debatter og spørsmål om dets implikasjoner. Gjennom disse sidene vil vi undersøke ulike perspektiver og meninger for å åpne et rom for refleksjon og læring rundt C.F.B. Schøyen. Fra sin opprinnelse til sin utvikling i dagens samfunn, søker denne artikkelen å tilby en panoramisk visjon som inviterer til refleksjon og kritisk analyse.
C.F.B. Schøyen | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 24. okt. 1876![]() | ||
Død | 30. jan. 1933[1]![]() | ||
Beskjeftigelse | Idrettsleder ![]() | ||
Nasjonalitet | Norge |
Christian Frederik Blom Schøyen (født 24. oktober 1876 i Kristiania, død 30. januar 1933) var en norsk offiser og idrettsleder som var aktiv tidlig på 1900-tallet. Han var blant annet president i Norges Fotballforbund og var også pådriver for flere andre idretter.
Schøyen bodde på Hamar fra 1902 til 1907 og gjorde et viktig arbeid som administrator for idretten i byen.[2] Han stiftet fotball- og tennisklubben Hamar Game Club, en av forløperne til Hamar Idrettslag.[2] I 1905 ga han ut en instruksjonsbok i landhockey og bandy.
Schøyen var president i Norges Fotballforbund i perioden 1910–1913. Under hans styre ble bandy innlemmet i forbundet, han innførte bladet Fotball og sendte en stor tropp spillere og ledere til OL i Stockholm i 1912.[3] Forbundets høye aktivitetsnivå var dyrt, og Schøyen måtte etter hvert gå på grunn av dårlig økonomistyring. Schøyen stilte på nytt til valg om presidentvervet, men tapte voteringen knepent.[4]
Han sto senere bak et anonymt rundskriv som oppfordret til å sprenge fotballforbundet og danne et nytt forbund. Som reaksjon vedtok forbundsstyret å ekskludere Schøyen i ett år.[5]
Schøyen var yrkesmilitær (oppnådde majors grad) og ivret for at idretten skulle ha en funksjon i samfunnet. Blant annet ønsket han at idretten og forsvaret skulle være tett knyttet sammen. Utøverne skulle derfor være allsidige og dyrke flere idretter og fysisk fostring. Her var han ofte i utakt med andre i idrettsmiljøet som ønsket spesialisering og en idrett uten for mye innblanding utenfra.[3]