Blemmya

I denne artikkelen skal vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Blemmya. Gjennom historien har Blemmya fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker rundt om i verden, og vekket endeløse følelser, meninger og debatter. I århundrer har Blemmya spilt en avgjørende rolle i ulike kulturer og samfunn, og har påvirket måten vi lever, tenker og forholder oss på. Gjennom denne artikkelen vil vi utforske de mange fasettene til Blemmya, fra dens innvirkning på samfunnet til dens utvikling over tid, med sikte på å tilby en bred og berikende visjon om dette spennende emnet.

Fra venstre, en skiapod eller monopod, en kvinnelig kyklop, siamesiske eller sammenvokste tvillinger, en blemmya og en kynokefal. Sebastian Münster: Cosmographia: Bschreibug̃ aller Lender. Basel 1544.

Blemmya (gr. βλέμμυες) eller akefal, acephali (gr. ἀκέφαλοι = uten hode) er et sagnvesen, fremstilt som hodeløst menneske, men med øyne, nese og munn plassert på brystet og magen.

Plinius og Isidor

Forestillingen om blemmyaerne kan føres tilbake til Plinius den eldre, som omtaler dem som et afrikansk folk som oppholdt seg ved Nilens øvre løp.[1] Han skriver: «Blemmyes traduntur capita abesse, ore et oculis pectore adfixis» (= Det sies at blemmyaerne ikke har noe hode, og at deres munn og øyne er på deres bryst"). Det bodde faktisk en folkestamme der, fryktet for overfall og røverier (se nedenfor), men påstanden om at de ble født uten hals som blemmyer, med øynene festet til skuldrene, skyldtes altså Plinius.

Også på Walter Raleighs (1554-1618) Amerika-kart er det tegnet inn en blemmya og en amasone nederst. Kartet ble utgitt av Theodor Bry i 1599.

Også Isidorus nevner en nomadestamme som levde vest for Nilen, som ble kalt blemmyaere. Omtrent midt på 200-tallet blir det påstått at de skapte problemer i den romerske provinsen Aegyptus, og i kongeriket Meroë, ved å røve og plyndre og gjøre handelsveiene usikre.

I dikterkunsten

Dramatikeren Aischylos (d. 456 f.Kr.) skal ifølge Strabon ha skildret folk med øyne på brystet, såkalte sternoftalmer. Ikke lenge etter dette nevnte også Herodot hodeløse folk, dvs. akefaler, som han mente hørte hjemme i Libya.

I Holbergs Nils Klims reise til den underjordiske verden (1741) forekommer hodeløse i landet Cabac.[2]

I kirkekunsten

Blemmyaerne forkommer ofte fremstilt som kalkmalerier i middelalderkirker fra katolsk tid, hvor de uttrykk den ene av dødssyndene, fråtseri. Vi ser derfor i blant blemmyer malt med vinglass i hånden og en diger munn med lange tenner, jf. et veggmaleri i Råby kirke nordøst for Randers.[3]

I medisin

Akefali har gitt fagtermen for fostre med manglende utviklet hode.[4] Fostre med slike egenskaper er ikke levedyktige.

Se også

Referanser

  1. ^ Bernström, John (1959). «Fabeldjur och -människor». Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Bind 4. Oslo: Gyldendal. 
  2. ^ Holberg, Ludvig (1991). Niels Klims reise. Oslo: Aschehoug. s. 103. 
  3. ^ Holbek, Bengt og Iørn Piø 1979: Fabeldyr og sagnfolk. København: Politikens Forlag. ISBN 87-567-3236-8. Side 261f.
  4. ^ Universitetsforlagets store medisinske ordbok. Oslo: Universitetsforl. 1998. s. 14. 

Eksterne lenker

Autoritetsdata