I dagens artikkel skal vi ta opp temaet Bjørnar Andresen, en problemstilling som har skapt stor interesse og debatt i nyere tid. Bjørnar Andresen har fanget oppmerksomheten til mennesker med ulik bakgrunn, fra eksperter på området til de som akkurat har begynt å utforske dette emnet. Gjennom denne artikkelen vil vi utforske de ulike perspektivene og synspunktene knyttet til Bjørnar Andresen, med sikte på å gi en omfattende og berikende visjon om denne saken. Fra dens innvirkning på samfunnet til dens globale implikasjoner, vil vi fordype oss i en detaljert analyse som lar oss forstå relevansen og kompleksiteten til Bjørnar Andresen i dag.
Bjørnar Andresen | |||
---|---|---|---|
Født | 1. apr. 1945[1]![]() | ||
Død | 2. okt. 2004[1]![]() | ||
Beskjeftigelse | Banjospiller, komponist, jazzmusiker, jazzgitarist ![]() | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Medlem av | Min Bul |
Bjørnar Andresen (født 1. april 1945, død 2. oktober 2004) var en norsk jazzmusiker (bass, gitar, banjo), kjent for sitt improvisatoriske og flerkulturelle musikkuttrykk på en rekke utgivelser.[2]
Med sin barndomsvenn Svein Finnerud etablerte han frijazz-gruppen «Finnerud trio» (1967–74), inspirert av materiale de hadde bivånt med Paul Bley og Kent Carter i Universitetets Aula, såvel som George Russells seminarer i jazzteori.[3] Med Terje Rypdal og Espen Rud utga han «Min bul» (1970), samtidig som han var aktiv ved Henie-Onstad kunstsenter, der flere av fremførelsene fant sted.
I 1986 ga han ut en plate med hardingfelespilleren Nils Økland.[4] Han medvirket på utgivelser med The Quintet (1998–), med Jon Eberson og Paal Nilssen-Love på Mind the Gap (2004), samt Jon Klettes gruppe Jazzmob på Pathfinder (2003). Hans siste opptreden våren 2004 høres på Thomas Strønens gruppe Bayashi, platen Rock (Jazzaway, 2005). I anledning hans hyllestkonsert på Cosmopolite (2001) ble der etablert et Crimetime Orchestra (2001), som Andresen ledet til posthum utgivelse Life is a beautiful monster (2004).[5] Paal Nilssen-Love/Ken Vandermarks utgivelse Seven (2006) i opptak fra 1. april 2005 på Blå, var dedikert Andresens 60-årsdag.[trenger referanse]