Denne artikkelen vil ta for seg problemet med Barnelege, som er av største betydning i dag. Barnelege er et tema som har vakt stor interesse og debatt på ulike områder, enten det er på det sosiale, politiske, økonomiske eller vitenskapelige området. Dette er et komplekst problem som krever detaljert og grundig analyse for å forstå implikasjonene og konsekvensene. Barnelege har fått aktualitet de siste årene på grunn av dens innvirkning på samfunnet og folks hverdag. Denne artikkelen vil søke å gi et helhetlig syn på Barnelege, og ta for seg dets ulike perspektiver og dets betydning for samfunnet generelt.
Barnelege eller pediater er betegnelsene på en lege som er spesialist i pediatri (barnesykdommer).
Spesialistutdannelsen tar minst 5 år (i tillegg til den 6-årige medisinske utdannelsen og turnusperioden (18 måneder), så totalt er minstetiden for utdannelsen av en barnelege 12,5 år). Under spesialiseringen er man ansatt som lege på en barneavdeling i 5 år. Minst 18 måneder av disse, må man være ansatt på et såkalt gruppe 1 sykehus (for tiden Rikshospitalet, Ullevål, AHUS (Lørenskog), Haukeland (Bergen), St. Olav (Trondheim), UNN (Tromsø), eller Stavanger). Dersom man har forsket og oppnådd doktorgrad (dr. med. eller ph.d.), kan man få godskrevet inntil ett år. Det samme gjelder for relevant tjeneste innen annen spesialitet.
Det finnes 657 barneleger (godkjente spesialister i pediatri) i Norge, derav 479 yrkesaktive under 70 år (pr. 2005). Ca. 100 av spesialistene i Norge har medisinsk doktorgrad. Den norske lægeforening har ansvaret for å godkjenne spesialister på oppdrag fra helsemyndighetene.
Blant leger har den pediatriske spesialiteten høy prestisje, og ifølge undersøkelser er barneleger også de som er mest fornøyde med sin spesialisering.