I denne artikkelen skal vi ta for oss temaet Ban Chiang, som har fått stor aktualitet de siste årene på grunn av dets innvirkning på ulike samfunnsområder. Fra sin opprinnelse til dens nåværende implikasjoner har Ban Chiang fanget oppmerksomheten til eksperter, forskere og allmennheten, og generert debatter, refleksjoner og analyser fra ulike perspektiver. Langs disse linjene vil vi utforske de mange fasettene til Ban Chiang, fra dens innflytelse på politikk, økonomi, kultur, til dens effekt på folks daglige liv. På denne måten vil vi fordype oss i et tema av universell interesse som inviterer oss til refleksjon og dialog i søken etter en større forståelse om Ban Chiang og dens innvirkning på samtiden.
Ban Chiang | |||
---|---|---|---|
![]() ![]() | |||
Land | ![]() | ||
Sted | Nong Han, Udon Thani | ||
Innskrevet | 1992 | ||
Kriterium | KULTUR (III) | ||
Se også | Verdensarvsteder i Asia | ||
Referanse | UNESCO nr. 575 | ||
Ban Chiang (thai: บ้านเชียง) er et fornminneområde i distriktet Nong Han i provinsen Udon Thani i Thailand. Siden 1992 har den vært en del av UNESCOs liste over verdensarven.
Ved oppdagelsen i 1957 fikk Ban Chiang stor oppmerksomhet på grunn av de vakkert rødmalte keramikkgjenstandene. Den første vitenskapelige utgravningen ble gjort i 1967, og det ble funnet flere skjeletter sammen gravgaver av bronse. Spor etter ris har også blitt funnet, hvilket indikerer at innbyggerne i bronsealderen var jordbrukere. I de eldste gravene har det ikke blitt funnet bronse, og tilhører derfor en neolittisk kultur. De yngste gravene er fra jernalderen.
De første dateringene ble utført med Termoluminiscensdatering og resulterte i en datering mellom 4420 f.Kr. og 3400 f.Kr., hvilket gjorde Ban Chiang til den eldste bronsealderkulturen i verden. Ved en senere utgravning, i 1974–1975, fant man tilstrekkelig med materiale til å kunne gjennomføre karbondatering, hvilket resulterte i en mye yngre datering. Den eldste gruppen fra bronsealderen dateres fra rundt 2100 f.Kr. til mellom 1320 f.Kr. og 1000 f.Kr..
I likhet med Norden ser det ut som om teknikken har kommet til landet ferdig utviklet, ettersom det ble brukt lite rent kobber. I den tidligste perioden (til og med ca. 900 f.Kr.) ble det brukt en legering med tinn, som ikke gir en bedre hardhet enn rent kobber, muligens fordi de store tinnforekomstene i fjellet gjorde dette relativt billig å bruke.
I den yngste perioden, 300 f.Kr. til 300 e.Kr. hadde legeringene en svært stor andel tinn, formodelig for å få det til å ligne gull, men som også gjør legeringene svært sprø.