I dagens verden har Atonal musikk blitt en relevant sak som påvirker ulike samfunnsområder betydelig. Med økningen i globalisering og sammenkoblingen mellom kulturer, har Atonal musikk fått økende relevans, og genererer debatter og refleksjoner som overskrider grenser og disipliner. I denne artikkelen vil vi utforske de ulike fasettene til Atonal musikk, analysere dens innvirkning i dag og reflektere over dens innflytelse i fremtiden. Fra et bredt og tverrfaglig perspektiv vil vi fordype oss i de historiske, sosiale, politiske og kulturelle aspektene ved Atonal musikk, med mål om å forstå dens kompleksitet og dens implikasjoner i samtiden.
Atonal musikk er en samlebetegnelse på musikk som ikke er tonal,[1] dvs. musikk som ikke gir en klar følelse av grunntone eller toneart. En slik følelse er delvis subjektivt og kulturelt betinget. Begrepet atonal musikk blir ofte brukt om tolvtonemusikk, men det er riktigere å si at tolvtonemusikken er en del det som kalles atonal musikk. Begge forsøker å unngå grunntonefølelse, men forskjellen er at i tolvtonemusikk så fungerer en rekke av tolv toner som strukturerende prinsipp (se artikkel om rekketeknikk). Atonal musikk trenger ikke å ha en slik rekke som utgangspunkt.
Arnold Schönberg la grunnlaget for atonal musikk. Norges mest kjente atonalist er Fartein Valen.
Atonal musikk er mye brukt innen ekspresjonismen.