I dagens verden er Arveord et tema med stor interesse og relevans. I lang tid har Arveord fanget oppmerksomheten til mennesker i alle aldre og sosiale klasser, og generert debatter, forskning og dybdeanalyser på ulike områder. Enten på grunn av sin innvirkning på samfunnet, sin innflytelse på populærkulturen, dens betydning i historien eller andre grunner, har Arveord klart å posisjonere seg som et grunnleggende tema i dagens diskurs. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Arveord, og analysere dens innvirkning, implikasjoner og relevans i dag.
Arveord er et språks eldste ord til forskjell fra lånord og fremmedord.[1] Dette er ord som har eksistert i språket så langt tilbake det er mulig å rekonstruere tidligere språkstadier. Arveordene har blant annet arvet lydkombinasjoner og trykk i uttalen.[2][3] For norsk vil det i praksis si ord som kan spores til indoeuropeisk eller urgermansk. Norsk har ikke så gamle skriftlige kilder og vurdering av om et ord er arveord bygger på sammenligning. «Tekke» og «tak» er norske arveord, mens «dekke» er lånt fra tysk eller nederlandsk. «Tale» er et arveord, mens «snakke» er lånt fra tysk.[4] «Herad» er et arveord, mens «kommune» er lånord fra fransk.[3]:160 «Sau» er et arveord, mens synonymet «får» er lånt fra dansk i sammenstillinger som i «fårepølse». Ordet «daud» (eller «dau» fordi «d» normalt er stum) er et arveord, mens «død» er lånt fra dansk, selv om de to variantene antas å ha samme opphav i urnordisk. Det er ikke opplagt hva som er arveord og hva som er låneord: «Rik» er lånt fra lavtysk og er ikke et arveord, mens det norrøne ordet «ríkr» betød «mektig» og er i den formen gått ut av bruk. Norrønt «auðigr» tilsvarer «rik» i moderne norsk.[5] Noen ord har forsvunnet ut av norsk og kommet tilbake som lånord.[2]
Grunnleggende familierelasjoner (mor, far, bror, søster), grunnleggende deler i en bolig (gulv, vegg, dør, seng) og viktige dyr (bjørn, ulv, ku) er preget av arveord.[6] Lånord og arveord kan samlet kalles hjemlige ord, mens lånord og fremmedord samlet kan kalles importord. Omlagt 70 % av ordforrådet i norsk er arveord.[3]:26 Gustav Indrebø kom i 1932 til at 40 % av oppslagsorda i Norsk riksmålsordbok var importord, hovedsakelig fra lavtysk og nederlandsk, mens D.A. Seip kom til at 40 % av ordene i norsk dagligtale er importert fra lavtysk.[3]:28 Arveordene er grunnstammen i språket og det hyppigst brukte i språket. Særlig vanlig er arveordene som betegnelser og enkle, tidløse forhold. Av de ordene som er kjente fra danske kilder før 1350 er omkring 90 % fortsatt i bruk. Nielsens og Nesheims ordbok over nordsamisk inneholder 30.000 ord og av disse er noen tusen ord lånt fra finsk, tusen fra skandinavisk og resten er samiske arveord.[7]