I denne artikkelen tas temaet Arnt Seljelid opp fra et bredt og variert perspektiv. Arnt Seljelid er et tema som har vekket interesse og debatt i ulike samfunnssfærer, skapt motstridende meninger og divergerende posisjoner. Gjennom historien har Arnt Seljelid spilt en grunnleggende rolle i utviklingen av ulike aspekter av dagliglivet, så vel som i utviklingen av kultur og identitet i ulike samfunn. Gjennom en detaljert og dyptgående analyse vil de mange kantene som utgjør kompleksiteten til Arnt Seljelid bli utforsket, og undersøke dens innvirkning, implikasjoner og mulige fremtidige anslag.
Arnt Seljelid | |||
---|---|---|---|
Født | 17. jan. 1894[1][2]![]() Hemnes prestegjeld[2] | ||
Død | 12. nov. 1970[1]![]() | ||
Beskjeftigelse | Politiker, banksjef, sportsskytter ![]() | ||
Embete | |||
Parti | Nasjonal Samling | ||
Nasjonalitet | Norge |
Arnt Christoffer Seljelid (1894–1970) var en norsk bankmann og kommunepolitiker, som fra 1943 til 1945 var NS-ordfører i Levanger.
Han vokste opp på Hemnesberget.[3] Der engasjerte han seg tidlig i ungdomslag og skytterlag.[3][4][5] Han var sønn av Lars Petter Seljelid, som drev båt- og trelasthandel. Farfaren Arnt Kristoffersen Seljelid fra Seljelia i Elsfjord var stortingsmann.[6]
Arnt Seljelid begynte sin bankkarriere som kasserer og bokholder i Hemnes Sparebank fra 1917 til 1919. Han var bokholder og kontorsjef i Helgelands Privatbank i Mo i Rana fra 1919 til banken ble likvidert under bankkrisen i 1927.[3]
I 1928 ble Seljelid ansatt som kontorsjef og hovedbokholder i Levanger og omegns Kreditbank, som avløste Privatbanken i Levanger.[3][7] I 1934 overtok han stillingen som bankens administrerende direktør etter Johannes Okkenhaug.[3][7][8] Banken ble senere fusjonert inn i Forretningsbanken i 1950.[7]
Seljelid var NS-medlem under den tyske okkupasjonen av Norge. Sent i 1941 ble han oppnevnt av okkupasjonsmyndighetene som varaordfører i Levanger. Han rykket opp til ordfører idet Almar Næss flyttet til Oslo i 1943. Seljelid ble i landssvikoppgjøret dømt til tvangsarbeid, rettighetstap og inndragning. Han ble også fradømt stillingen som banksjef.[9]