Andreas Hillgruber

I denne artikkelen vil vi utforske temaet Andreas Hillgruber i detalj, som har vakt stor interesse i ulike samfunnssfærer. Siden fremveksten har Andreas Hillgruber skapt debatt og interesse på grunn av dens innvirkning på forskjellige områder. Gjennom historien har Andreas Hillgruber spilt en avgjørende rolle i utviklingen av ulike aspekter av samfunnet, og påvirker både individuelle og kollektive nivåer. I denne artikkelen vil vi fordype oss i viktigheten av Andreas Hillgruber, dens innflytelse i dag, og dens mulige fremtidige implikasjoner. Gjennom en uttømmende analyse vil vi søke å gi et helhetlig syn på Andreas Hillgruber, og adressere ulike vinkler og perspektiver for å forstå dens relevans i den aktuelle konteksten.

Andreas Hillgruber
FødtAndreas Fritz Hillgruber
18. jan. 1925[1][2]Rediger på Wikidata
Węgorzewo
Død8. mai 1989[1][3][2]Rediger på Wikidata (64 år)
Köln[4]
BeskjeftigelseMilitærhistoriker, moderne historiker, pedagog, universitetslærer, historiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedGeorg-August-Universität Göttingen
Hufengymnasium
BarnMichael Hillgruber[4]
Christian Hillgruber[4]
PartiChristlich Demokratische Union
NasjonalitetTyskland[4]
GravlagtMelaten-Friedhof
Medlem avBayerische Akademie der Wissenschaften
Nordrhein-Westfalens akademi for vitenskap og kunst
UtmerkelserFortjenstkors av 1. klasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Andreas Hillgruber på Commons

Andreas Fritz Hillgruber (1925–1989) var en tysk historiker med betydelig innflytelse innenfor militærhistorie og som var sentral i Historikerstreit i slutten av 1980-årene. Han var politisk konservativ.[5] I sin omdiskuterte bok Zweierlei Untergang fremholdt han at det ikke var noen moralsk forskjell på de alliertes behandling av Tyskland i 1944–1945 og holocaust.[6][7][8][9][10][11] Hillgruber mente at holocaust ikke skilte seg vesentlig fra for eksempel Stalins terror i Sovjetunionen.[12][10] Verker fra historikerne Ernst Nolte, Andreas Hillgruber og andre i 1980-årene sammenlignet Adolf Hitler og Josef Stalins politikk, og trakk paralleller mellom konsentrasjonsleirsystemet i Sovjet og Nazi-Tyskland.[13] Hillgruber mente at tyskerne måtte kunne identifisere seg med menige soldater som forsvarte fedrelandet mot de kommunistiske hordene. Han mente at nazitiden måtte sees som del av den normale strømmen av tysk historie. Hillgruber fremstilte i boken Zweierlei Untergang de tyske soldatene på Østfronten 1944-1945 som forsvarere av vesten mot den sovjetiske trusselen; bokens tittel sidestilte de tyske tapene på Østfronten med holocaust.[14][15] Fra Hillgrubers perspektiv var ødeleggelsen av Tyskland i andre verdenskrigs sluttfase en like stor tragedie som holocaust.[16]

Hillgruber ble beskyldt for å være en apologet for nazistene.[17] Den britiske historikeren Richard J. Evans skrev at Hillgruber var en god historiker som fikk sitt omdømme ødelagt av Historikerstreit.[18] Hillgruber ble kjent og respektert for sitt grundige arbeid om Hitlers vei til makten.[12]

Første verdenskrig

I spørsmålet om årsak til første verdenskrig hevdet Andreas Hillgruber at en kalkulert risiko hadde gått forferdelig galt i Berlin i 1914. Hillgruber hevdet at det tyske riket i 1914 ønsket å bryte trippelalliansen mellom Russland, Frankrike og Storbritannia ved å oppmuntre Østerrike-Ungarn til å invadere Serbia, og dermed provosere frem en krise som bare ville råke St. Petersburg. Hillburger hevdet videre at tyskerne håpet at både Paris og London ville betrakte krisen på Balkan som Russlands anliggende, og ikke deres, og at mangelen på anglo-fransk støtte ville føre til at russerne inngikk en avtale med Tyskland. Hillburger mente altså at den tyske regjeringen hadde fremprovosert en risikofylt krig på Balkan, som til slutt førte til en verdenskrig.[19]

Andre verdenskrig

I 1953–1954 var Hillgruber involvert i en akademisk diskusjon med Hans-Günther Seraphim og Gerhard Weinberg i tidsskriftet Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte. Spørsmålet som ble debattert var hvorvidt operasjon Barbarossa, den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941, var en preventiv krig, som Hitler ble tvunget inn i, grunnet frykten for et nært forestående sovjetisk angrep. I en anmeldelse av Hillgrubers bok Hitler, König Carol und Marschall Antonescu i 1956 anklaget Weinberg forfatteren for tidvis å unnskylde Nazi-Tyskland ved å hevde at andre verdenskrig begynte med den britiske og franske krigserklæringen mot Tyskland 3. september 1939, i stedet for den tyske invasjonen av Polen 1. september 1939.[20] I Weinbergs monografi fra 1980, The Foreign Policy of Hitler's Germany Starting World War II 1937–1939, bemerket Weinberg i spørsmålet om krigsutbruddet at «min oppfatning er noe annerledes»[a] enn Hillgrubers.[21]

Holocaust

Utdypende artikkel: Ansvar for holocaust

I spørsmålet om årsak til holocaust var Hillgruber en såkalt intensjonalist. Intensjonalistene mener at holocaust var et resultat av en tidlig og stor plan hos Hitler og de ledende nazistene, eller i det minste at holocaust var resultat av Hitlers presist uttrykte ønske: Jødene ble drept fordi Hitler ønsket det og Hitler selv var drivkraften bak folkemord som «løsning» på jødespørsmålet. Historikerne Eberhard Jäckel (tysk), Daniel Goldhagen (amerikansk) og Richard Breitman (amerikansk) er andre kjente intensjonalister. Hillgruber beskrev Hitlers trinnvise plan (Stufenplan) for erobring, folkemord og verdensherredømme.[22][23][24][25]

Historikerstriden

Se også: Myten om det rene Wehrmacht

I 1986 begynte en offentlig diskusjon mellom tyske historikere, senere kjent som historikerstriden (tysk: Historikerstreit). Debatten ble underbygd med fjernsynsprogrammer, og av artikler i aviser og tidsskrifter.[26] Historikerstriden bidro ikke med ny forskning, men innspillene til de «revisjonistiske» konservative historikerne, som Ernst Nolte og Andreas Hillgruber, ble farget av en sint, nasjonalistisk tone.[27] Historikeren Omer Bartov hevder at Nolte og Hillgruber forsøkte å «normalisere» den tyske fortiden ved å fremstille holocaust som en reaksjon på Sovjetunionen. De krevde «empati» for Wehrmachts forsvar, i dets forsøk på å stoppe den «asiatiske flommen» inn i Europa.[27]

Fotnoter

Type nummerering
  1. ^ «my view is somewhat different»

Referanser

  1. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000012925, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id hillgruber-andreas
  3. ^ Autorités BnF, BNF-ID 12021037f
  4. ^ a b c d Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118702815, besøkt 15. august 2024
  5. ^ Pace, Eric (25. mai 1989). «Andreas Hillgruber, 64, Historian In West German Dispute, Is Dead». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 3. februar 2025. 
  6. ^ Kattago, Siobhan Ambiguous Memory The Nazi Past and German National Identity, Westport: Praeger, 2001 s. 62.
  7. ^ Schwartz, Michael; Comer, Debra R. (3. juli 2018). «Comparative Victimisation and Victimhood during the Second World War: Claims of Moral Equivalence». Journal of Military Ethics. 2-3. 17: 92–107. ISSN 1502-7570. doi:10.1080/15027570.2018.1532575. Besøkt 15. mars 2025. 
  8. ^ Baranowski, S. (2016). The German War: A Nation under Arms, 1939–1945; Citizens and Soldiers. By Nicholas Stargardt . New York: Basic Books, 2015. Pp. xxvi + 704. Cloth $35.00. ISBN 978-0465018994. Central European History, 49(3–4), 471–475. doi:10.1017/S0008938916000649
  9. ^ Figlio, Karl (2017). «Conflicts of Remembering: The Historikerstreit». I Figlio, Karl. Remembering as Reparation: Psychoanalysis and Historical Memory (på engelsk). Palgrave Macmillan UK. s. 119–143. ISBN 978-1-137-59591-1. doi:10.1057/978-1-137-59591-1_6. Besøkt 15. mars 2025. 
  10. ^ a b Lower, Wendy (1. juni 2011). «Bloodlands: Europe Between Hitler and Stalin». Journal of Genocide Research. 1-2. 13: 165–167. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2011.561952. Besøkt 15. mars 2025. «In 1986, during the Historikerstreit, German scholars Andreas Hillgruber and Ernst Nolte compared the Holocaust to the Red Army's mass crimes in 1944–5. This attempt to impose moral equivalence, which included the assertion that Stalin's gulag led to Hitler's Auschwitz, failed. Charles Maier, Hans Mommsen and others established that Soviet crimes were massive and horrible; but unlike Hitler, Stalin did not seek the total eradication of a people, such as the Jews, within his empire and beyond.» 
  11. ^ Moeller, Robert G. (1. oktober 1996). «War Stories: The Search for a Usable Past in the Federal Republic of Germany». The American Historical Review. 4. 101: 1008–1048. ISSN 0002-8762. doi:10.1086/ahr/101.4.1008. Besøkt 15. mars 2025. 
  12. ^ a b Archives, L. A. Times (26. mai 1989). «Historian Andreas Hillgruber; Catalyst of Holocaust Debate». Los Angeles Times (på engelsk). Besøkt 3. februar 2025. 
  13. ^ Thomas F. Banchoff. The German Problem Transformed: Institutions, Politics, and Foreign Policy, 1945–1995. University of Michigan Press, 1999. s. 118
  14. ^ Buruma, Ian (2017). Vekten av skyld. Oslo: Press. s. 203, 268. ISBN 9788232801640. 
  15. ^ Sørensen, Øystein (2011). Ideologi og terror. Oslo: Dreyer. ISBN 9788282650243. 
  16. ^ Schwartz, Donald (1990). «"Who Will Tell Them after We're Gone?": Reflections on Teaching the Holocaust». The History Teacher. 2. 23: 95–110. ISSN 0018-2745. doi:10.2307/494918. Besøkt 15. mars 2025. 
  17. ^ Grab, Walter (1987). «German Historians and the Trivialization of Nazi Criminality: Critical Remarks on the Apologetics of Joachim Fest, Ernst Nolte and Andreas Hillgruber». Australian Journal of Politics & History. 3 (på engelsk). 33: 273–278. ISSN 1467-8497. doi:10.1111/j.1467-8497.1987.tb00152.x. Besøkt 3. februar 2025. 
  18. ^ Evans, Richard In Hitler's Shadow: West German Historians and the Attempt to Escape the Nazi Past, New York: Pantheon, 1989, ISBN 978-1-85043-146-6.
  19. ^ Hillgruber, Andreas Germany and the Two World Wars, Harvard University Press, 1981 ISBN 0-674-35321-8.
  20. ^ Weinberg, Gerhard. Bokanmeldelse av Hitler, König Carol und Marschall Antonescu: die deutsch-rumänischen Beziehungen, 1938–1944 av Andreas Hillgruber, s. 80–82 i The Journal of Modern History, Volume 28, Issue # 1, mars 1956, s. 81
  21. ^ Weinberg, Gerhard. 'The Foreign Policy of Hitler's Germany Starting World War II 1937–1939, Chicago: University of Chicago Press, 1980, s. 657.
  22. ^ Mason, Henry L. (1988). «Implementing the Final Solution: The Ordinary Regulating of the Extraordinary». World Politics. 4 (på engelsk). 40: 542–569. ISSN 1086-3338. doi:10.2307/2010318. Besøkt 18. november 2019. 
  23. ^ Moses, A. D. (1998). Structure and agency in the Holocaust: Daniel J. Goldhagen and his critics. History and Theory, 37(2), 194–219.
  24. ^ Cowell, Alan (21. januar 1998). «Hitler's Genocide Order: 5 Days After Pearl Harbor?». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 5. mai 2019. 
  25. ^ Koch, H. W. (1983). Hitler's ‘Programme’and the Genesis of Operation ‘Barbarossa’. The Historical Journal, 26(4), 891–920.
  26. ^ Wette 2007, s. 269.
  27. ^ a b Bartov 1997, s. 171.

Litteratur

  • Bartov, Omer (1997). «German Soldiers and the Holocaust: Historiography, Research and Implications». History and Memory. 9 (1/2): 162–188. doi:10.2979/HIS.1997.9.1-2.162. 

Eksterne lenker