I denne artikkelen skal vi fordype oss i den spennende verdenen til Amalia von Helvig, og utforske dens forskjellige fasetter og egenskaper for fullt ut å forstå dens betydning i dagens samfunn. Fra opprinnelsen til dens relevans i dag, vil vi fordype oss i en uttømmende analyse som vil tillate oss å forstå dens innvirkning på forskjellige områder, så vel som dens innflytelse på folks daglige liv. Gjennom en reise gjennom dens historie, evolusjon og mulige fremtidsperspektiver vil vi oppdage alt som Amalia von Helvig har å tilby og relevansen den har i dagens verden.
Amalia von Helvig | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | Anna Amalie von Imhoff 16. aug. 1776[1][2] ![]() Weimar[1][2] | ||
Død | 17. des. 1831[1][2]![]() Berlin[1][2] | ||
Beskjeftigelse | Skribent, litteraturkritiker, salongvertinne ![]() | ||
Ektefelle | Carl Gottfried Helvig (1803–ukjent)[2] | ||
Far | Carl von Imhoff | ||
Mor | Louise Francisca Sophia Imhof | ||
Søsken | Louise von Kloch Mariana De Ron | ||
Barn | Bernhard von Helvig | ||
Nasjonalitet | Tyskland Sverige | ||
Gravlagt | Gravlund for menighetene Dorotheenstadt og Friedrichswerder[3] | ||
Medlem av | Kungliga Akademien för de fria konsterna | ||
Anna Amalia von Helvig (født 16. august 1776, død 17. september 1831) var en tysk-svensk kunstner, forfatter, oversetter og kulturpersonlighet, kjent som en inspirasjonskilde for mange kunstnere. Hun var medlem i det svenske kunstakademiet Kungliga Akademien för de fria konsterna.
Amalia var datter av baron Carl Cristoph von Imhoff og Luise Schardt, niesen til Charlotte von Stein. I 1791, som 15-åring, ble hun introdusert for hoffet til Charles Augustus (hertugen av Sachsen-Weimar-Eisenach i Weimar). Her ble hun del av hoffet til Charles' mor.
Amalia ble gitt en god kunstnerutdannelse, og ble oppmuntret av blant andre Goethe og Schiller til å skrive dikt.
I 1803 giftet hun seg med general Karl Gottfried von Helvig, og året etter flyttet hun til Stockholm. Der etablerte hun sin egen salong, og ble raskt en kulturpersonlighet i hovedstaden. Samme året som hun hadde kommet, 1804, ble hun valgt inn i Kunstakademiet, hvor hun var aktiv fram til 1810. I 1810 returnerte hun til Tyskland, men fra 1814 til 1816 bodde hun igjen i Sverige.
Amalias vennskap med Erik Gustaf Geijer og Per Daniel Amadeus Atterbom er blitt mye diskutert, og Amalia selv portretteres som en inspirasjonskilde for mange kunstnere. Etter returen til Berlin brevvekslet hun med flere svenske kunstnere, og i Berlin etablerte hun en av det tidlige 1800-tallets viktigste litterære salonger.